Endelig hekta på ekte!

Nå tenkte jeg først å skrive at jeg egentlig ikke har så mye å meddele (og da kan man jo undre seg litt over hvorfor jeg setter meg ved tastaturet i det hele tatt, men det er en annen sak). Men så føler jeg at jeg har noe å meddele likevel, og ikke småtterier heller, faktisk! For nå kan jeg slå fast med sikkerhet at jeg ikke trives uten å trene med jevne, og til og med ganske korte, mellomrom.

I dag så jeg for eksempel for meg at jeg skulle ut og gå (fort) innenfor en viss tidsramme på ettermiddagen/kvelden. Det måtte bli da, for før og etter hadde jeg ting å gjøre. Jobb, hente på håndballtrening, se på fotballkamp. Alt skal jo henge sammen på et vis. På det tidspunktet jeg hadde tenkt til å starte, regnet det. Ganske mye også. Jeg har kommet så langt i min karriere som trenings»narkoman» at jeg ikke lenger lar meg stoppe av litt, eller til og med ganske mye, regn, så det kunne ha gått upåaktet hen. (Litt regnvåt? Da føles dusjen etterpå enda bedre!) Men det nøyde seg ikke med regn i dag, det TORDNET og LYNTE også, og der går grensen. Jeg verken går, jogger, spurter eller beveger meg fra A til B på andre måter utendørs når det TORDNER og LYNER. Jeg er nemlig redd for TORDEN og LYN. Veldig redd.

Det interessante var at jeg ble irritert, skikkelig irritert, fordi været kom og forstyrret treningsplanen min. Hadde det vært for et år siden, hadde jeg blitt lettet (uten å innrømme det for noen, selvsagt) over å slippe å ta den turen. Jeg har jo vært inne på det med unnskyldninger før, unnskyldninger for å la være å gjøre det man har tenkt, og de beste unnskyldningene var jo de som man ikke hadde ansvaret for selv, som for eksempel været. («Regndråper? Nei, det var nok ikke meningen at jeg skulle jogge i dag. Hadde jo tenkt det, men...ikke min feil at det regner»).

Men i dag gjorde altså verdens beste unnskyldning (TORDEN og LYN) meg bare irritert, og ikke bittelitegrann glad engang. Og det var en god følelse! Heldigvis dro det aller dårligste været et annet sted i siste liten, og jeg rakk å gå dagens tur uten noe mer om og men.

Jeg må ellers si at gåing har overrasket meg. Det var ikke så hyggelig da jeg skjønte at jeg måtte bytte ut joggingen med gåing en stund på grunn av kneet, men etter å ha gått mye (og faktisk blitt litt bedre i kneet nå), så kjenner jeg at det er en veldig behagelige måte å trene på. Det er jo mye mindre belastende, selvsagt, det er jo hele poenget, men man blir likevel ganske sliten. Den gode følelsen av å ha trent sitter i kroppen etterpå. Hvis man går litt fort, vel å merke. Det nytter ikke å bare tusle rundt i nabolaget og lukte på syrinene.

Når det gjelder maten, har jeg ikke kommet på noe mer lurt. Jeg konstaterer imidlertid at etter at jeg skjønte at jeg synes mat er kjedelig, og innrømmet det høyt og tydelig, så har jeg spist mye mindre, helt uten stress. Det er jo ganske interessant i seg selv, så det skal jeg gruble grundig over. Men først er det fotballkamp!

Spiller ingen rolle, jeg i farta uansett!

Sun Rain Signpost Displays Weather Forecast Sunny or Raining
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com


 

 

Kan det være trass?

Jeg går og går, og kommer faktisk både til og ut av døra stadig vekk! Jeg går til og med ganske fort, og føler at det blir en ordentlig treningsrunde av det. Kneet er fortsatt veldig vondt, men blir ikke verre av gåturene, og da er det greit. Jeg må slå meg litt på brystet, for jeg er skikkelig stolt av at jeg ikke har latt kneet bli en unnskyldning for å kutte ut treningen. Tvert imot, treningsfrekvensen har faktisk økt litt. Det betyr at jeg har klart å bryte den uvanen som har gjort at jeg ikke har klart å komme i form tidligere: Jeg har sluttet å slutte.

Det er lettere å tenke når man går enn når man løper, har jeg notert meg. Det betyr at jeg har tenkt ekstra mye den siste uken, siden jeg har gått både titt og ofte (der fikk jeg nevnt det enda en gang, sånn er det når man er skikkelig stolt av seg selv). Og det jeg har tenkt på, er mat. Jeg holder i tråden fra forrige innlegg, og har tenkt og tenkt på det merkelige fenomenet at man driver og dytter i seg en hel masse tullemat når det hverken gjør godt eller føles godt. Jeg har ikke funnet Det store svaret enda - jobber videre med det - men jeg har faktisk kommet frem til noe jeg føler er litt viktig. I vår moderne - og privilegerte - verdens fokus på matkultur, har jeg funnet ut at jeg synes mat er dritkjedelig. Ja, jeg innrømmer det. Jeg synes det er kjedelig å lage mat, og jeg synes det er kjedelig å spise den maten jeg har laget. Intet mindre. Jeg synes det er helt fantastisk deilig å spise hos andre, da føles ikke maten kjedelig, særlig når den er laget av noen jeg vet har kost seg med å lage den. Da kan jeg kose meg skikkelig, men hvis jeg har laget den selv, er det altså bare kjedelig. Og så er det akkurat som det er litt tabu, liksom. Mat? Matkultur? Det liker jo alle! Det å være flink til å lage mat gir status, og man like det, for vi trenger det jo for å overleve!

Greit, men det er bare ikke noe gøy. Samtidig vil jeg jo overleve, derfor spiser jeg. Og siden jeg er voksen og selvstendig, må jeg også selv sørge for å lage i stand det jeg skal spise, og der skorter det altså. Jeg gjør det jo, åpenbart, men det irriterer meg. Så da lurer jeg litt på: Stapper jeg innpå ting jeg vet jeg ikke burde bare på trass? For å liksom ta igjen for at jeg blir «tvunget» til å ordne med den kjempekjedelige maten støtt og stadig? Kan det å slanke seg for meg være så enkelt som å komme over den (ganske så barnslige) trassen? Kanskje den ikke er så enkel å komme over? Hm, dette må jeg virkelig komme til bunns i!

(Dette er ikke meg når jeg lager mat, men fine farger, da.)

womna cooking
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


 

Det er noe rart med maten

Jeg burde virkelig seriøst vurdere å følge mine egne råd.

Hadde jeg gjort det, så hadde kanskje kneet vært i orden allerede for flere uker siden. Men jeg har utsatt og utsatt den innmeldingen på treningsstudioet, og med det utsatt og utsatt styrketreningen. Det er riktignok feilbelastning over lang tid som er årsaken, men hadde jeg hatt litt sterkere muskler, så hadde jeg sannsynligvis ikke hatt så vondt i det j... kneet. Men jeg kan ikke bruke energi på å gråte over spilt melk, eller gremmes over snøen som falt i fjor (eller i mai), jeg må se å komme meg innenfor dørene på det nå veldig mye omtalte treningsstudioet. Også fordi fysioterapeuten har sagt det. Jeg er så å si på vei, i morgen skal det gjøres.

Det går altså ikke fremover med stormskritt, bare med veldig forsiktige gå-skritt. Løpingen må vente, men jeg var ute på en ganske lang, rask og svett gåtur i dag, og det gikk faktisk helt greit. Litt vondt må man jo tåle, bare det ikke blir verre etterpå. Og det ble det ikke.

Nå filosoferer jeg jo ikke så mye på hvorfor jeg ikke kommer i gang med jogging lenger, for jeg har jo kommet i gang, det må bare gjøres på en litt annen måte en liten stund. Men det er ikke sånn at jeg dermed slutter å tenke på saker og ting, og nå for tiden går tankene ofte i retning av mat. Det er jo ikke til å legge skjul på at mye av grunnen til at jeg ville komme i gang med trening, var fordi jeg ville ned i vekt. Jeg bruker uttrykket «komme i form» så ofte jeg kan, for det høres litt kvikkere ut, men den grelle sannheten er altså: Jeg vil ned i vekt. Men det er altså noe rart med den maten. Den er så strevsom å ha med å gjøre, liksom, hvis den først blir et negativt tema. Hva er det som er så vanskelig med å la være å spise masse tull som kroppen ikke trenger? Det er litt som at man når man skal løpe, bare trenger å sette den ene foten foran den andre litt kjapt, det er ikke mer hokus pokus enn det. Men med maten er det så inmari mye hokus pokus likevel! Rart, ikke sant? Vi er jo alle opplyste mennesker, vi vet veldig godt hva som er greit å spise, og hva vi som vil ned i vekt bør la være. Og mange av de tingene vi bør la være, er jo ikke godt engang. Men man dytter det i seg likevel, og når man har gjort det, føler man seg helt elendig. Da mener jeg ikke mentalt, fordi man får dårlig samvittighet, men fysisk. Man føler seg veldig ille fysisk. Helt frivillig! Det er jo ikke til å forstå? Man kan for eksempel bli veldig kvalm hvis man spiser for mye kaker og godterier, la oss si på 17. mai. Alle voksne mennesker vet det på forhånd. Så gjør man det likevel, og utpå kvelden føler man seg skikkelig kvalm og uvel. Det er jo litt som å dra på besøk til noen du vet har omgangssyke. Du vet at sjansen for å bli smittet er ganske stor, og blir du smittet, da blir du jaggu kvalm! Ingen finner på noe sånt, jeg vet ikke om noen som med vitende og vilje har besøkt noen med omgangssyke bare for hyggens skyld. Men dytte i oss tullemat til vi blir dårlige, det gjør vi. Så... det er noe rart med den maten. Jeg må tenke litt mer på det der.

Nauseous emoticon
Licensed from: yayayoyo / yayimages.com


 


 

Au, for pokker!

Egentlig har jeg allerede oppnådd ganske mye med joggingen min. Jeg har nemlig opparbeidet meg et behov for å trene. Det er et langt skritt på veien mot god form. Men... dessverre får jeg ikke oppfylt det behovet akkurat nå. Det vil si, jeg må finne alternative måter å gjøre det på, enn så lenge. For kneet mitt fungerer ikke. Det har vært litt frem og tilbake med det ganske lenge, men i det siste har jeg ikke kunnet ta en eneste joggetur uten at kneet er hovent og stivt etterpå. Det er ikke vondt akkurat når jeg jogger, og det er nok derfor jeg har klart å holde det gående 2-3 ganger i uka, men nå har det sagt stopp. Legen har sendt meg til fysioterapeut, og så må jeg ta det derfra. Det kan være en ekstremt stram muskel, men den kan også være andre skumle ting som for eksempel menisk (o skrekk!)

Det som er veldig oppmuntrende oppi det hele, er at jeg ikke føler antydning til lyst til å gi opp treningen. Istedenfor å tenke at «ok, da var det ikke meningen at jeg skulle jogge likevel», så tenker jeg på hvilke alternativer som finnes. Det har jeg gjort før også, jeg skrev om det for en stund siden, men da var det kanskje mest for å overbevise meg selv. Nå ER jeg overbevist, det har liksom satt seg i kroppen, og det tyder på at selv om fysikken ikke har endret seg i veldig stor grad (selv om jeg løper lenger og fortere enn jeg gjorde til å begynne med), så er det noe i hodet mitt som har endret seg når det gjelder å komme i gang med ting. For nå er det rett og slett uaktuelt å gi opp! Jeg er til og med litt lei meg for at jeg ikke kan løpe i dag, kjenner jeg. Så nå må alternativene frem for alvor. Jeg må slutte å bare tenke på det helsestudioet som ligger nedi gata her, jeg må faktisk gå innom der og melde meg inn. De har jo ikke bare tredemøller til bruk på regnværsdager, de har styrkeapparater der også, og de må jeg bruke. Jeg må få sterkere muskler, ikke bare kondis. I tillegg kan jeg gå, jeg kan til og med gå ganske fort.

Uken oppsummert: Skikkelig nedtur fordi jeg ikke kan løpe på en stund, men også skikkelig opptur fordi jeg ikke gir meg av den grunn, for pokker!

 

(Ja, det føles litt sånn, men jeg gir meg ikke!)

Knee pain
Licensed from: Csaba Deli / yayimages.com


 

Det snør, for pokker!

Hører du hva du sier?

Det går fremover, det må jeg si. Ikke kjempefort, men likevel. En stund var det gjennomsnittlig to joggerunder i uka, men nå har det jammen meg vært tre ukentlige turer to uker i strekk. Fremgang, altså. Og formen blir bedre og bedre. Jeg har jo gitt meg selv frem til 8. juli på å liksom varme opp. Fra 8. juli er det ti uker til Ti for Grete, og jeg har funnet et ti ukers program jeg skal følge da.  

Men det å komme meg ut på joggetur er fortsatt ofte en utfordring, jeg skal ikke prøve å pynte på det. Jeg er ikke blitt treningsnarkoman ennå, for å si det sånn. Men det viktigste er likevel at jeg faktisk kommer meg ut, og regelen om at man aldri angrer på en treningsrunde gjelder fortsatt. 

For et par uker siden var jeg på en workshop om indre dialog (ja, yogaen åpner for så mangt). Jeg må si at når man først begynner å høre etter hvordan man snakker med seg selv, så kan det etter hvert gå noen lys opp for en når det gjelder å finne svaret på hvorfor man ikke alltid får gjort de tingene man har lyst til å gjøre, og som man vet gjør en godt. I dag var det for eksempel på hengende håret at jeg kom meg ut, virkelig på hengende håret, det kunne like gjerne ha endt med at jeg droppet det. Min indre dialog i dag når det gjaldt å løpe eller ikke løpe, forløp omtrent sånn:

Cathrine-vil-ikke: Nei, jeg tror jeg dropper det i dag.

Maraton-Cathrine: Du må nok jogge i dag hvis du skal få til tre ganger denne uka. Synd å ikke opprettholde den gode stimen, da.

Cathrine-vil-ikke: Men jeg er så trøtt.

Maraton-Cathrine: Du kan jo sove litt. Du har god tid.

Cathrine-vil-ikke: Ja, det var lurt. Jeg kan unne meg å sove litt, siden jeg jobbet så sent i går kveld.

Cathrine-vil-ikke: Nå har jeg lagt meg nedpå. Men jeg får jo ikke sove?

Maraton-Cathrine: Da er du egentlig ikke så trøtt, da kan du fint jogge.

Cathrine-vil-ikke: Men det har jo snødd.

Maraton-Cathrine: Ja? Du skal jo ikke jogge barbeint.

Cathrine-vil-ikke: Jeg kan ikke jogge når det har snødd. Det blir så merkelig ute når det snør i mai, luften blir rar og lyset blir så fremmed, liksom.

Maraton-Cathrine: Lyset, Cathrine? Ærlig talt!

Cathrine-vil-ikke: Det er ikke min feil at det har snødd! I mai!

Maraton-Cathrine: Nå er du rar. Kom igjen, hvis du får ut finger'n nå, så rekker du det før du må gå til avtalen din.

Cathrine-vil-ikke: Men nå slutter jo alle på skolen.

Maraton-Cathrine: ???

Cathrine-vil-ikke: Da er det så mange som går rundt her, jeg må liksom jogge blant dem.

Maraton-Cathrine: ???

Cathrine-vil-ikke: Ok, da. Jeg går og skifter.

 

Så endte det lykkelig til slutt. Jeg jogget, og hverken lyset eller luften plaget meg nevneverdig. Og det er fortsatt tre dager igjen av denne uken, kan det bli fire joggeturer, tro? Følg med, følg med!

 

Ja, det kan av og til føles litt som dette:

Dialogue
Licensed from: orson / yayimages.com


 

Hurra for yoging!

Jeg har fått meg en ny hobby. Ja, i tillegg til jogging. Ok, da har jeg fått meg to nye hobbyer. Joggingen kan kalles en hobby nå, synes jeg, når jeg tross alt har jogget ca. to ganger i uken i over en måned. Det kvalifiserer foreløpig ikke til maraton, jeg innser det, men det fortjener absolutt hobbystatus.

Den andre hobbyen jeg har fått meg, er yoga. Det har jeg også drevet med opptil flere ganger i uken en god stund, og nå har jeg blitt avhengig. Intet mindre. Avhengig og oppslukt. For det er ikke sånn at jeg bare går på en yogatime en gang eller to i uka, jeg tenker på yoga hele tiden. Litt forelsket i yoga, faktisk. Det er rart med det. Nå vil jeg liksom vite alt om yoga (og mindfulness, det henger også med), og henger rundt yogastudioet så ofte jeg kan.

Jeg er veldig opptatt av jogging også, altså, men mens jogging av og til kan være litt...tja, litt vondt, så er yoga bare godt (og det som ikke er godt med yoga, det skal man ikke gjøre, er det ikke flott?).

Og jeg er nok litt avhengig av å holde på med yoga for å klare å holde på med jogging, i hvert fall nå før jeg får prikket inn i den absolutte knallformen. I løpet av yogatimene er det nemlig alltid litt mindfulness også, og det blir man veldig fokusert av. Så om joggemotivasjonen er litt ullen et par dager, så får en yogatime meg tilbake på sporet, og jeg ser New York i det fjerne igjen.

Jepp, bare ved å skrive om yoga, så kjenner jeg at jeg gleder meg til morgendagens joggetur. Juhuu!

 

(Sånn ser det ut inni hodet mitt for tiden)yoga silhouettes
Licensed from: mtkang / yayimages.com


 

Tiden flyr. Eller?

Tiden går ikke, den kommer

 

Har jogget, ja. Jeg skriver det med en gang, for jeg er ganske fornøyd med meg selv. Jeg har riktignok fortsatt ikke løpt så mye som jeg skulle, men om uken ikke ennå er lang, så er det i hvert fall helg, og jeg rekker nok både en og to turer før helgen er over. Pluss en yogatime, har jeg tenkt.

Det er Hvervenbukta som har vært åsted for de fysiske utskeielsene. Hvervenbukta er så flott at den er en motivasjonsfaktor i seg selv. Når man i tillegg gjør joggingen der til en sosial greie med en god venninne, så er det virkelig ikke vanskelig å gjennomføre en treningsrunde. Tommel opp for jogging, gode samtaler og perler langs Bunnefjorden!

Men det skal sies at det var så vidt det ble noe av i dag. Påskeferien var som tidligere skrevet særdeles avslappende, og en stor del av den gikk med til å sove, slappe av, sove litt til og så slappe av litt igjen. Ferien burde ikke ha vært fullt så lang og saktegående, det skjønte jeg da jeg omsider satte i gang å jobbe igjen. Jeg hadde åpenbart satt av altfor lite tid til jobbing i påsken. Det medførte noen veldig hektiske dager med deadline i blikket og håret til alle kanter, og jeg avlyste (ja, jeg innrømmer det, om enn beskjemmet) først en avtalt joggetur fordi jeg måtte ha noe ferdig. Til alt hell, eller kanskje det heter personlig utvikling, klarte jeg å komme på at selv om jeg tok meg en pause fra jobbingen bare en times tid, ville det faktisk ikke hindre meg i å rekke deadline. Det er jo som regel ikke akkurat den timen som er problemet, var min konklusjon etter hvert, det er den stramme følelsen av stress og forpliktelse som får en til å tro at man har så fryktelig dårlig tid.

Det sitter i hodet, med andre ord. Eller i magen, for den saks skyld, følelsene kan være mer påtrengende der enn i hodet. Hvis man litt oftere trekker pusten dypt tre ganger, tar et skritt tilbake og får et overblikk over hvor mye tid man faktisk har til rådighet, kan man få seg en hyggelig overraskelse. «Tid er ikke noe som går, det er noe som kommer», hørte jeg av og til fra en klok mann jeg kjente. (Jeg tror ikke han hadde funnet det på selv, altså, men han var klok nok til å ta det med seg). Hvis man tenker litt over det sitatet når man føler at man må rekke "alt" på veldig kort tid, så kan man få et litt annet, mindre stressfokusert perspektiv på både det ene og det andre. God helg!

clock
Licensed from: cookelma / yayimages.com


 

Mens vi venter på Eureka

Nå skjer det!

Jepp, påsken er snart over, og jeg har tilbrakt masse tid med å ikke gå på ski, ikke traske gatelangs i en lun og vårlig storby og ikke jogget i skogen (eller noe annet sted). Men jeg har slappet av, det er sikkert og visst. Jeg har vært på spa noen dager med familien, og selv om jeg ikke har løpt, så har jeg både svømt og gått en lang tur. Det var så avslappende at da vi kom hjem, måtte jeg jammen meg legge meg ned og slappe av en god stund til. Så avslappet er det sjelden jeg er, og det er litt synd, for det var veldig deilig.

Men altså: Nå skjer det!

Nå er det tid for betydelig skjerping. Jeg er ikke i nærheten av å nå målet akkurat nå, verken «Ti for Grete» eller New York Marathon. Det er like greit å innrømme det: Det har blitt altfor lite løping (og den siste uken: altfor mye påskegodt). Men jeg er ikke tilhenger av at ting ikke blir noe av, så nå skal jeg sette absolutt alle kluter til, og vise hva jeg er god for. Nå kan ikke skjerpingen utsettes lenger, for man trenger faktisk en viss tid på å komme i form til løp. Jeg har jo tenkt til å løpe, ikke gå. Jeg skal løpe hele veien, det er det som er målet.

Når det gjelder min «forskning» (på et absolutt amatørmessig plan) på fenomenet «hvorfor kommer vi ikke i gang med de tingene vi gjerne vil, og som vi vet gjør oss godt», så har jeg fortsatt ikke kommet til noen konklusjon. Det er fortsatt et stort mysterium. Det hadde jo passet å løse det nå i disse påskemysterietider, men hvor avslappet jeg enn ble, så dukket det ikke opp noen klargjørende tanker om det store spørsmålet. Så jeg tenker videre, løper i vei, for pokker, og satser på et frigjørende «Eureka!» i løpet av våren.

Nå blir det alvor!

 

(De fleste er godt og vel ferdig med jakten på påskegodt nå, men nyt resten av påsken!)

Chocolate easter bunny
Licensed from: iwka / yayimages.com


 

Status: Helt grei

Pokker heller, jeg løper så lenge jeg kan!

 

Det er nå tre uker siden jeg satte i gang prosjekt «New York Marathon 2018», og status pr. i dag må kunne beskrives som «helt grei». Jeg har gjennomsnittlig jogget 1,66 ganger pr. uke. Det er altfor lite i forhold til målet, som var 4 ganger i uka, men 1,66 er i hvert fall mye bedre enn 0.

Jeg var veldig motivert til å begynne med, så dalte det litt, og så fikk jeg vondt i kneet og sto i fare for å bli fullstendig demotivert. Nå er jeg motivert igjen, etter å ha kommet på forskjellige lure tiltak. Det ene tiltaket jeg kom på, var å melde meg inn på et treningsstudio nedi gata, slik at jeg både kunne trene styrke og løpe på tredemølle når været er dårlig. Dette tiltaket er ikke gjennomført enda. Det ble så fint vær, og kneet mitt ble så bra, og det ene med det andre (les: hverdagslige overraskelser), så jeg fikk ikke gjort det. Men jeg har også funnet andre lure motivasjonstiltak, som faktisk er gjennomført, og i dag har jeg vært og løpt igjen i Hvervenbukta. Ett av dagens tiltak for å få tilbake motivasjonen var å droppe den entusiastiske app-damen som krever at jeg skal spurte i tide og utide. Jeg er ikke i form til å spurte, det blir utide uansett når hun sier det. Jeg blir bare uvel og sur, og det bygger absolutt ikke opp løpegleden. Så jeg tenkte «pokker heller, nå løper jeg bare så lenge jeg kan, og går litt når jeg blir veldig sliten». I dag løp jeg 4 km nesten uten å gå, og det må være greit. Jeg skal gjøre det sånn frem til 1. juli. Da er det 10 uker igjen til «Ti for Grete», og da setter jeg i gang med et 10 ukers treningsprogram rettet inn mot løp på 10 km.

En annen ting jeg gjorde før jeg løp i dag, var å lage en helt ny spilleliste. Det var veldig forfriskende! Dette tiltaket var det helt tilfeldig at jeg kom på. Jeg har nemlig fått ny telefon. Det er lenge siden sist jeg fikk ny telefon, og jeg koste meg veldig med å trykke på de fine, nye knappene, og legge inn ting og tang som må inn på en telefon. Jeg kan bli helt oppslukt av sånne nye greier, og det brer seg en følelse av grenseløst velvære mens jeg ordner alle lister og apper. Jeg skal gå løs på lydene også, det er jo det morsomste. (Har spart det beste til slutt). På Spotify gikk det imidlertid ikke helt etter planen ved første forsøk, og alt jeg hadde lagret der var borte. Jeg begynte derfor å legge inn en ny joggeliste. Jeg skjønte til slutt hva jeg hadde gjort feil, og fikk inn alt det gamle, men da hadde jeg allerede skjønt at ny spilleliste var tingen, så ja, jeg laget en helt ny til dagens joggetur.

Ganske enkle grep, altså, for å få opp motivasjonen. Ny måte å jogge på, og ny musikk. Gleder meg til ny tur i morgen.

(Mye liv, men ikke så mye røre, i Hvervenbukta i dag. De fleste satt stille. Makan!)









 

 

Slutt å slutte!

Jeg våger å påstå at slutting er løpingens verste fiende.

Det er lite å melde fra joggefronten, dessverre. Det skyldes i utgangspunktet ikke manglende motivasjon, men et kne som først i dag kjennes ut som det er litt bedre. Og nå må jeg jobbe med meg selv for ikke å sakke akterut.

Dette har nemlig skjedd mange ganger før. Ikke akkurat med kneet, men at jeg har kommet i gang med trening etter å ha gått lenge og samlet mot og motivasjon, og så skjer det noe som gjør at det stopper opp. Jeg blir forkjølet, får omgangssyke (bank i bordet) eller får vondt i en ankel eller ja, et kne. Da gir jeg meg, også kommer jeg ikke i gang igjen etter at jeg har blitt frisk.

Jeg har en tendens til å tolke ting som skjer som tegn på noe. Det er greit nok i seg selv, problemet er at når det gjelder trening, så har jeg hatt en vane med å tolke ting som tegn på at jeg skal slutte med det jeg er i gang med, og la være å gjennomføre det jeg har planlagt. «Vondt i halsen? Synd, skjebnen ville visst ikke at jeg skulle trene bort 10 kg til 17. mai likevel». «Vondt i kneet? Æsj, det var visst ikke meningen at jeg skulle løpe New York Marathon i 2018 likevel». Nå mener jeg ikke at man skal rase ut på joggetur etter å ha kastet opp en hel natt. Kroppen må få summe seg litt, og da må man slutte med treningen noen dager. Det som blir feil, er når man etter å ha fått orden på ymse kroppsdeler igjen, fortsetter å slutte! For det er helt unødvendig. Det som skjer, skaden eller sykdommen som oppstår, er ikke et tegn på at du skal slutte med noe for godt, det kan være tegn på noe helt annet. Hvis man for eksempel må ta en pause i løpingen på grunn av et vondt kne, så er det kanskje heller et tegn på at man skal utvide treningen til å gjelde styrke også? Jeg har i hvert fall valgt å tolke det dit hen denne gangen, og skal derfor gå ned på et treningsstudio i nærheten i morgen og melde meg inn. Da trenger jeg ikke å tenke på vær og føreforhold når det gjelder løpingen heller, for over tredemøllene regner det aldri.

Det vil faktisk si at jeg har umyndiggjort to gigantiske unnskyldninger for ikke å trene kontinuerlig, nemlig vær og vondter. Ganske fornøyd med det.

(Jepp, fra og med i morgen blir dette også en del av opplegget)

Kettlebell at crossfit gym with lifting bars
Licensed from: lunamarina / yayimages.com


 

Full av kraft?

 

Hvordan føler toppidrettsutøvere seg når (hvis?) de ligger henslengt på sofaen?

 

Uken startet så bra, med en flott joggetur rundt Hvervenbukta. Jeg jogget med en venninne, og brukte derfor ikke den appen jeg pleier. I stedet jogget vi i passe tempo til at vi også kunne prate, og i tillegg til at det å prate i seg selv var hyggelig, ble jeg også positivt overrasket over hvor langt jeg klarte å jogge uten å måtte gå. Jeg tar det som fremgang.

Dessverre har jeg et kne som har fått tilbake en gammel, lei uvane med å bli litt stivt og vondt etter at jeg har trent. Det er jo grenseløst irriterende, selvsagt, jeg har jo kommet så godt i gang! Men jeg har behandlet det pent noen dager, og nå kjennes det mye bedre ut. Jeg satser derfor på en løpetur på lørdag, og en på søndag. Da blir det tre denne uka også. Det skal jo helst være fire, men jeg får si meg fornøyd likevel. Raushet er viktig.

Hvis jeg klarer å gjennomføre en maraton, så vil det bety at jeg har kommet i utrolig god form. Og én ting er jo å se veltrent og fin ut, men en annen ting er hva slags fornemmelse man har i kroppen når man er ordentlig sterk og i kjempegod fysisk form. Ofte når jeg ser på sport på tv, fotball, håndball eller skirenn, for eksempel, så tenker jeg på hvordan utøverne har det med seg selv, altså fysisk. Føler de seg som omvandrende kraftstasjoner eller velfylte solcellepaneler? Ikke akkurat der og da, når de peser på for å vinne, men når de går på butikken, for eksempel, eller lager mat. Eller når de sitter og ser på tv. For toppidrettsutøvere ser vel på tv av og til? Det må man gå ut fra. Ligger de da rett ut i sofaen og ser på, sånn som jeg gjør, eller sitter de pent rett opp og ned? Er trangen til å legge seg ned på sofaen like stor når musklene strutter og blodsirkulasjonen fungerer perfekt? Når det ikke ligger noe fett og skvalper rundt innvollene, og man ikke er nødt til å kneppe opp knappen i buksa etter middag?

Jeg lurer veldig på det, hvordan selve følelsen av å være i knallgod form er.  Jeg er nødt til å få kjenne på den følelsen en gang i løpet av livet, og det må bli nå (altså snart). Pokker heller.

Biceps
Licensed from: aleksander1 / yayimages.com


 

Ja, for pokker, jeg løper!

Jepp, det ble tre treningsrunder denne uken (eller forrige uke, da, siden det faktisk er mandag i dag). Jeg er veldig fornøyd med det, selv om jeg egentlig hadde pålagt meg selv fire runder. Jeg kjente på kroppen at det ville bli litt mye, så jeg droppet joggingen på lørdag.

Men i går var jeg ute, og det var så fint! Jeg beæret Hvervenbukta med et besøk (jeg og minst tusen andre), og selv om det var ganske tungt å løpe, så var det langt fra så ubehagelig som sist. Jeg var ikke i nærheten av å hverken kaste opp eller besvime, selv om det ble en del pesing. Og i motsetning til etter forrige løpetur, da jeg trengte to timer med yoga nidra for å komme meg igjen, så var sinnsstemningen min i går omtrent sånn som dette da jeg var ferdig:

 



 


Jeg gikk ganske høyt ut da jeg begynte å blogge, og skrev at jeg skulle skrive litt om hvorfor man ikke kommer i gang med det man har lyst til, i dette tilfellet jogging. Jeg regnet nemlig med at det ville stå tindrende klart for meg når jeg først kom i gang på ordentlig. Det gjør det ikke. Nå når jeg har kommet i gang, er det bare enda mer uforståelig for meg hvorfor det er så vanskelig. For det er jo ikke det! Det tar ikke særlig lang tid før man skjønner at selv om du ikke har kjempelyst til å ta på deg treningstights og joggesko akkurat der og da, så er det én ting som er helt sikkert, og det er at du ikke på noe tidspunkt kommer til å angre på det etterpå, hvis du først kommer deg ut. Det er som når du skal legge deg en veldig sen kveld, du er kjempetrøtt og tenker at «nei, jeg orker ikke å ta av sminken, jeg er så trøtt. Orker ikke å pusse tenner heller.» Men så er det noe i deg som får deg til å gjøre det likevel. (Det er mulig at det med tannpussen gjelder mest for oss som vokste opp med «Tannpussevise», den med at det er flaut å bare kunne tygge graut). Men uansett, du gjør det likevel, og når du våkner dagen etter så angrer du jo ikke på at du gjorde det, gjør du vel? Jeg er sikker på at det aldri har skjedd at noen har våknet og tenkt «pokker heller, hvorfor pusset jeg tenna før jeg la meg i går? Og hvorfor i huleste tok jeg av mascaraen?» Sånn er det med joggingen også, etter min oppfatning. Jeg har aldri angret på en joggetur.

I morgen inntar jeg derfor Hvervenbukta igjen, klar til ny dyst, da sammen med en god venninne. Om trening er fint i seg selv, er trening kombinert med givende samvær virkelig genialt. Ha en fin uke!

(I dag hopper jeg i det, og legger ut egne bilder. Og dette er faktisk meg. Jeg liker sånne skyggebilder, man ser så mye tynnere ut.)





 

 

Jogging + yoga = sant

To ganger hittil denne uka!

Jepp, jeg jogget torsdag ettermiddag, altså i går. Med min «yoga-med-påfølgende-gå-tur» på tirsdag, er jeg oppe i hele to treningsrunder denne uka. Og jeg rekker i hvert fall én til i helgen, kanskje to? Hvis jeg jogger litt tidlig på lørdag, og litt sent på søndag, så kan det gå.

Jeg kunne virkelig ønske at jeg kunne si at det var oppkvikkende og flott å jogge i går, men det kan jeg dessverre ikke. Det var ikke behagelig i det hele tatt, til å begynne med var det rett og slett grusomt. Jeg jogget på asfalt og følte at jeg trampet av gårde, tungpustet og kvalm. Jeg har en app som vanligvis er veldig grei å ha på øret når jeg jogger. En kvikk amerikansk dame sier «you are doing a good job!» og «great start on this workout!» til meg med beundringsverdig entusiasme, og det er jo faktisk hyggelig å høre, selv om jeg vet at hun lyver.

Det som ikke var like greit i går, var at jeg sannsynligvis trykket på feil program i min iver etter å få joggerunden unnagjort. Damen stiller jo visse krav også, hun er ikke bare hyggelig, og etter altfor kort tid, midt i en bølge av sterkt fysisk og psykisk ubehag, brøt stemmen gjennom musikken og forlangte «now 80 procent of maximum speed for 30 seconds!». Hæ? Jeg tenkte at denne damen er langt forut for sin tid, eller i hvert fall langt forut for min tid, for det hun sa betydde spurting i 30 sekunder. Hadde jeg etterkommet den kommandoen, hadde jeg sannsynligvis enten besvimt eller kastet opp. Siden jeg jogget rundt i nabolaget hadde jeg ikke lyst til noen av delene, det ville bare blitt pinlig. Jeg ba henne stille om å dra et visst sted, og gampet videre i samme fart. Når jeg tenker meg om, kan det være at jeg faktisk løp i 80 prosent av maks fart, for maks fart for kroppen min var nok ikke stort raskere enn lett lunting i går.

Til alt hell skulle jeg på yoga igjen i går kveld etter joggingen, og etter nærmere to timer med Johannas og Sunnivas fantastiske yoga nidra, var jeg godt og vel tilbake til meg selv. Det fikk optimismen tilbake, og til tross for tung og motvillig gjennomføring av joggerunden i går, ser jeg frem til nytt forsøk i helgen. Nå blir det fint vær også!

Jeg spanderer på meg et yogabilde i dag, jeg har nemlig skjønt at jogging og yoga er en flott kombinasjon. (Igjen: dette er ikke bilde av meg)

girl doing yoga at sunset
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


 


 

Har jo vært der før, da

Jeg er altså i gang med forberedelsene til først «Ti for Grete», og så New York Marathon. Det skulle jo ha vært jogging i dag, men det ble en gåtur i stedet. Jeg gikk fort, og det var rett etter en yogatime hvor jeg faktisk ble litt sliten, så jeg synes det må telle som en god treningsrunde. Litt raus må man være.

Jeg tenker en hel del enten jeg går eller løper, og i dag tenkte jeg på New York. Selv om det er lenge til selve løpet, må jeg faktisk begynne å tenke på hotell og påmelding og sånn, for det er selvsagt vanskelig å få hotellrom i The Big Apple når 35 000 skal være med på løp. Det er jo ikke bare meg. Bestill hotellrom først, tenker jeg, så kommer formen etterpå. Helt av seg selv, kanskje.

Neida, jeg må nok skru opp tempoet ganske kraftig. Målet nå er å løpe fire ganger i uka, det bør jeg klare. Det jeg klare, ellers rekker jeg aldri å komme i form til «Ti for Grete» i september.

Jeg har vært i New York en gang før, i 1987. En stund siden, altså. Vi mellomlandet i New York på vei hjem fra Barbados, og ble der i to-tre dager, så vidt jeg husker. Det var litt urettferdig mot New York, har jeg tenkt i ettertid, for dette var i slutten av november. Mens Barbados var et karibisk paradis med nydelig vær og særdeles eksotiske omgivelser, bød New York på grått, surt vær og hus som var så høye at de var skumle. Jeg ønsket meg bare tilbake til stranda. Det jeg av en eller annen grunn alltid har husket best, er at vi gikk inn i Trump Tower, og syntes at det var veldig stas. Snakk om glitter og gull! Jøss! Jeg lurer veldig på hvordan vi kjente så godt til Donald Trump allerede da, at vi så på tårnet hans som en severdighet. Jeg var 19 år og overhodet ikke generelt interessert i New Yorks eiendomsmoguler, så det er veldig merkelig. Jeg er ikke spesielt opptatt av eiendomsmogulene i New York nå heller, men nå for tiden ville jeg jo vært passe tett i pappen hvis jeg ikke hadde fått med meg Trump. Det må ha vært en av konene hans vi hadde hørt om, sikkert noe saftig sladder.

Uansett, Trumps eiendommer står ikke på må-se-lista i november 2018, gudbedre. Da er det løping som gjelder.

Jeg lar dagens økt telle som en joggedag, for å være litt grei, og da gjenstår det tre denne uka. Det går nok fint, særlig hvis været dreier litt mer i retning Barbados.

(PS: Utfra det jeg har skrevet hittil, så er det vel åpenbart for de fleste at bildet under ikke er av meg, men bare nevner det likevel)

Running
Licensed from: HomeStead Digital / yayimages.com


 

New York 2018 - nå er jeg i gang igjen

God søndag!

Denne bloggen har jo som tema hvorfor vi ikke gjør det vi både har lyst til å gjøre, og som gjør oss godt. Den handler om at det strengt tatt bare er å gjøre det, for pokker! Og da er det jo litt typisk for temaet at jeg etter å ha skrevet det første blogginnlegget i november, ikke har skrevet mer før nå. Nå er det mars.

Det betyr ikke at jeg ikke har jogget. Tvert imot, jeg har jogget minst to ganger siden november. Hadde jeg fulgt min egen plan, så ville det faktisk ha betydd minst to blogginnlegg også, men sånn ble det ikke. Og jeg har flotte unnskyldninger på lager! Jeg har imidlertid bestemt meg for å la dem bli på lageret, og holde dem der bak lås og slå. De fører nemlig ikke noe godt med seg. Alle vet at unnskyldninger bare er unnskyldninger, og i seg selv ikke verdt noe som helst.

I stedet begynner jeg på ny frisk i dag, og nå blir det jogging og blogging (den rimingen kommer ikke til å forsvinne, like greit å venne seg til det). Nå begynner jeg å få litt dårlig tid når det gjelder å komme i maratonform, men jeg skal til New York i november 2018, så jeg må bare fyre løs.

Jeg tenker at det er lurt å ha et delmål som er ganske nært i tid, så jeg har nå bestemt meg for å løpe «10 for Grete» under Oslo Maraton 16. september 2017. Og da må jeg jaggu skynde meg! Klarer jeg dette da? Følg med!

Running shoes with copy space
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Dette er min blogg - New York 2018

Nå skal jeg begynne og blogge, og jeg skal begynne å #jogge (riming ikke tilsiktet). Jeg har lenge lett etter tema til bloggen min, og nå har jeg funnet det. Jeg skal blogge om jogging, eller rettere sagt, løping. Jeg vet at mange blogger om trening og sånn, men her blir det lite «og sånn» (i betydningen kosthold og lure livsstilstips). Jeg skal blogge om jogging, eller løping, om hvordan man (les: jeg) kommer i gang, om hvorfor man ikke kommer i gang, om hvorfor man fortsetter, eventuelt ikke fortsetter. Ikke fordi jeg vet alt dette, men jeg har startet på et prosjekt (det er bare én person med, nemlig meg), og i løpet av det prosjektet vil jeg drodle litt rundt alt det som gjør at man ikke kommer i gang med trening. Det kan også være at jeg slumper til å drodle rundt helt andre ting, det får man tåle. 

Jeg gleder meg, både til blogging og jogging (riming fortsatt ikke tilsiktet), og jeg gleder meg til å se hvordan det vil føre meg til det målet jeg har satt meg: New York Marathon 2018. Bloggen heter «Løp, for pokker! New York 2018», og jeg håper det blir morsomt å lese.

«Løp, for pokker» er egentlig essensen i det hele. Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg ikke kommer i gang med de tingene jeg har aller mest lyst til, nemlig #trene og skrive. Det er jo ikke vanskelig, i hvert fall ikke å trene. Jeg har jo trent før, men det er mange år og mange tunge kilo siden det var noe jevnt sig over det. Det å jogge, for eksempel, er såre enkelt. Hvis man liker musikk, frisk luft og litt bevegelse, så er det bare å ta på seg joggeskoene, gå ut, sette i ørepropper og sette den ene foten foran den andre. Til å begynne med trenger man ikke å løpe en gang, bare gå litt fort. Veldig enkelt. Og likevel: Nei, kom meg ikke ut i dag heller. Rart, ikke sant? Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Men i det siste har jeg begynt å tenke «bare gjør det». Ikke i betydningen «hopp i det» som man gjerne må gjøre med litt mer kompliserte, skumle ting, som å bytte jobb eller noe sånt, men ganske enkelt «bare gjør det». Derav «løp, for pokker». Så løp, da, menneske! Ikke sant? Når man ser det sånn, virker det ganske snodig at man ikke har kommet i gang mye før. For det er virkelig ikke vanskelig. Tror jeg. God (jogge) helg!

 

Woman in running shoes running on grass
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
hits