hits

Og ellers?

Neida så, joda så...Ellers da?

Jo, takk, ellers går det fint. Men med rehab, powerwalking og yoga? Ikke så fint. Sukkerrehaben gikk strålende i 14 dager. Jeg kan ikke si at det gikk uten anstrengelser, men det var ikke kjempevanskelig heller. Det var akkurat så utfordrende at jeg faktisk følte at jeg gjorde en innsats, og den følelsen er såpass god at den drev meg videre. Men så en lørdag måtte jeg bake brownies. Det var ikke engang til meg selv, men det var jeg som bakte. Og de brownieskakeposene fra Toro...Jeg sprakk. Og da klarte jeg ikke å ta meg inn igjen etterpå. Og ute var det glatt, veldig glatt, så det å ta meg joggeskoene og gå en frisk powerwalk-tur, det ble vanskelig. Og yoga...jeg meldte meg på et par ganger, men så måtte jeg melde meg av igjen fordi jeg rett og slett ikke rakk det. Nå kunne jeg ha tatt meg en tur på treningsstudioet hvor jeg fortsatt er medlem, men...jeg gjør det ikke. Jeg vet ikke hvorfor. Det er mulig at jeg og treningsstudio bare ikke er noen god match, selv om jeg virkelig kunne ønske at det var det. Jeg finner ikke ut av hvorfor jeg ikke kommer meg dit.

Men jeg har jo ikke tenkt til å gi meg. Jeg SKAL komme i god form. Nå har jeg jo latt startskuddet for denne formmessige make-overen gå flere ganger i løpet av året som har gått, uten at det har gitt noe som helst utslag på vekten. Jeg har riktignok kommet litt nærmere når det gjelder utluking av unnskyldninger, og jeg må fortsette litt der (for det er i ferd med å glippe litt igjen). Jeg har jo også funnet de treningsformene jeg føler er helt optimale for meg, og vil fortsette å konsentrere meg om powerwalk og yoga. Også er det de øvelsene for kneet, de må jeg også gjøre. Så da har jeg i hvert fall det. Jeg vet jo også at det ikke hjelper NOE å ha planen klar, hvis man ikke følger planen. Samtidig skjer det i hvert fall ikke noe hvis man IKKE har en plan. Så PLAN er et stikkord. 

Jeg er imidlertid ikke så selvplagende at jeg setter i gang med noen stor, omfattende plan nå i desember, rett før jul. Når jeg ikke har klart å gjennomføre mine forsetter når vi skriver 10. desember, så føler jeg at det må være greit å vente med neste startskudd til tja...3. januar. Det eneste målet jeg har satt meg nå, er at jeg skal unngå STAPPING så godt det lar seg gjøre. For stapping er bare vondt, kvalmt og ekstremt unødvendig. Jeg skal virkelig prøve å ha i bakhodet at jo mer jeg spiser, og jo mindre jeg beveger meg, nå i desember, jo tøffere blir det å sette alle kluter til 3. januar. Så selv om hovedstartskuddet går først etter jul, så skal jeg prøve å være så snill mot meg selv at jeg legger litt til rette for en god start på året.

Det blir altså ikke New York Marathon 2018, det blir Powerwalk, yoga og ny sukkerrehab 2018. Med PLAN.

Ha en god adventssøndag!

 

Ikke for mange av disse, med andre ord.

Christmas cookies
Licensed from: sierpniowka / yayimages.com


 

Jeg skal på rehab

Nei, jeg har ikke sluttet å blogge. Egentlig. Men en stund har det liksom ikke vært noe nytt å melde, og da gikk det litt trått med skrivingen. Nå har jeg litt å melde igjen, og da kommer jo skriveinspirasjonen snikende også.

Jeg har ikke løpt i det siste. Jeg kommer heller ikke til å løpe med det første. Jeg kommer faktisk ikke til å løpe mer i det hele tatt. Så sånn er det med den saken. Jeg skal ikke til New York i 2018, ei heller i 2019. Ikke for å løpe maraton, i hvert fall. Kanskje på sightseeing og shopping, men altså...det er en helt annen sak.

Jeg var nemlig til vurdering på sykehuset på fredag, og kirurgen der sa faktisk «det kan du bare glemme». Han var ikke slem eller ubehagelig eller noe, det var bare sånn det var. De opererer ikke den type meniskskade jeg har, man må heller trene opp kneet. Eller musklene rundt, er det vel. Men kneet blir aldri så opptrent at man kan løpe med det, løping gjør alt mye verre. Hilsen kirurgen.

Min store komme-i-form plan er altså lagt ned, avlyst, finito. Det er ikke bare en unnskyldning, det er fakta: Jeg kan ikke løpe, så det kan faktisk ikke ha vært meningen at jeg skulle løpe New York Marathon.

Men...jeg kan jo ikke gi meg! Jo, med maratonplanene, men ikke med å komme i form! Jeg var jo så godt i gang med å fjerne unnskyldninger for å slippe trening, og jeg koste meg med frisk tankevirksomhet når jeg var ute og løp og gikk. Og selv om jeg ikke kan løpe, så er det TUSEN andre ting jeg kan gjøre. Jeg kan bare ikke lenger ha det målet for øyet å dra til New York og løpe der. Men jeg skal nok komme på et annet mål, jeg må bare tenke litt. Uansett så liker jeg fortsatt veldig godt å gå, jeg tror powerwalking virkelig kan bli min greie. Det var greit å gå, sa kirurgen, så lenge jeg ikke fikk vondt. Powerwalking og yoga, pluss de øvelsene jeg kommer til få av fysioterapeuten. (Sånne øvelser pleier å være ekstremt kjedelige å gjøre, men må man, så må man. Og det må man jo). Jeg må finne et eller annet mål med det, noe jeg kan være med på om en stund. Finner nok på noe. Mrs. Fitness 2019? Haha, tru'kke det.

Men jeg skal også på rehab. Jepp. Det må til nå. Nei, jeg har ikke et alkohol- eller pilleproblem, men skal ærlig innrømme at jeg sliter med SUKKER. Og det må det bli slutt på. Jeg skal selvfølgelig ikke reise bort til et eller annet fancy sted for å bli kvitt sukkeravhengigheten, jeg må gjøre det her hjemme, i hverdagen. Jeg tror det skal gå fint. Det SKAL gå fint. For jeg må komme meg i form, menisk eller ikke menisk, og da må jeg fokusere både på mat og mosjon. Og det første som må bort, er sukker. New York Marathon 2018 er en saga blott lenge før jeg kom skikkelig i gang, men jaggu skal jeg komme i toppform likevel!

Ha en fin uke!

 

Grønt lys for rehab, powerwalking og yoga.

Valget er fritt!

Jeg må bare få lovprise skikkelig powerwalking! Det blir bare bedre og bedre, og det gjør kroppen ordentlig godt. Gir en skikkelig god følelse av å ha trent, uten at man får vondt eller blir støl et eneste sted. 

Og ikke minst gjør det underverker med et slitent hode. Det føles som en bokstavelig talt total gjennomblåsing av hjernen når man går så fort man kan en times tid. Helt nydelig. Gruff blåses ut, og inn kommer rolige, fruktbare tanker. Yes! 

På gårsdagens tur tenkte jeg veldig på dette med å ta valg i livet. Ikke de store tingene, som valg av skole, jobb, kjæreste og venner og sånt, men valg når det gjelder hvordan man skal vinkle ting.

Jeg har jo skrevet før om alle unnskyldningene som er så lette å ty til når man føler at man burde trene, men ikke har så veldig lyst. Det kan være litt forkjølelse, været, skader eller jobb, for eksempel. Særlig hvis det er litt uforskyldt, som et vondt kne. Det raser på med "det var nok ikke meningen at..." Poenget er at man kan velge å tolke det helt annerledes, som jeg også har skrevet før. "Vondt kne? Hmm, det var visst meningen at jeg skulle få se hvor fantastisk deilig powerwalking er". Ikke sant? Så blir hele situasjonen helt annerledes. Og hvis man trekker den slags valg videre til andre ting i livet, kan man risikere å plutselig få en helt annen livsanskuelse!

Det er først og fremst når man står overfor situasjoner som virker som de har dukket opp bare for å plage deg og for å gjøre livet ditt vanskelig, at du faktisk kan velge det vanskelige bort. Hvis man for eksempel er i en tøff situasjon i familien, blant venner eller på jobb, så kan man velge å kun fokusere på hva i all verden det er meningen at man skal få ut av dette. Pust rolig, rens hodet og prøv å tenke på hva du kan lære. Jeg er sikker på at du kommer på noe! Og når du først har kommet på det, så er det stor sjanse for at det som har føltes vanskelig, løser seg opp, eller i hvert fall føles mye mindre truende.

Prøv da vel, og ha en flott uke!

 

Læring er viktig på alle plan!

Student Reading Books Shows Learning
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com


 

God stemning!

Helgen nærrmer seg slutten, og med det også høstferien. Aktivitetsmessig må jeg si meg ganske fornøyd med både helgen og ferien. Nå var det ikke sånn at jeg trente så voldsomt i København, men herregud, som jeg gikk! Ganske mange timer med massiv gåing i gatene, tør jeg påstå. Så rent fysisk må det jo ha vært veldig effektivt. Når det gjelder den psykiske innvirkingen, derimot, var ikke den så fantastisk. For det er noe med å gå i kø i timesvis som ikke virker verken spesielt oppkvikkende, klargjørende eller beroligende. Og hvor hyggelig og fint det enn er i København: Man går i kø, i hvert fall når det er høstferie. 

I helgen, derimot, har jeg fått meg to fine turer, uten kø. Lørdag var jeg ute alene i Ekebergparken, og gikk en skikkelig trimtur. Vi snakker altså intervalltrening her, ikke noen frøkentur! Gåing er i grunnen undervurdert. Det er jo noen helt fantastiske fordeler med å drive med gåing (jeg vurderer å begynne å kalle det powerwalking, da høres det mer ut som ekte trening). For det første er det veldig lett å komme seg ut og gjennomføre det. Jeg har for eksempel helt sluttet å krangle med meg selv om jeg skal orke eller ikke. Er det gåing (powerwalking) som er på agendaen, så gjennomfører jeg det uten å kny. Og så er det  så fint å tenke når man går sånn, hodet blir så tindrende klart! Og så blir man altså svett og sliten selv om man ikke løper, og man kan fint holde på med intervalltrening selv om man "bare" går. Jeg har en app som sier ifra når jeg skal guffe på, den sier ifra når jeg er ferdig med å guffe på, og den kommer med oppmuntrende tilrop, uten å mase. Da blir det god stemning!

Jeg ringte til sykehuset på fredag for å spørre når jeg fikk time til kirurgisk vurdering av kneet.. Jeg tok jo røntgenbilder 22. september, så jeg syntes egentlig at det begynte å ta litt lang tid. Svaret var at jo, jeg var jo garantert time før 12. mars 2018, i hvert fall! Ehh, javel? Skal jeg vente til MARS med å få vite om det blir operasjon av kneet eller ikke? Jeg var i ferd med å bli alvorlig sur, men damen i telefonen klarte å forhindre det i siste øyeblikk ved å si at "men det blir i år, altså, helt sikkert". Så det blir I ÅR, ja? Så flott. Det er bare det at jeg trodde det skulle bli NÅ. Jeg lurte et par øyeblikk på om jeg skulle bikke over til å bli sur, eller om jeg skulle prøve å holde på det forholdsvis gode høsthumøret. Jeg valgte det siste. Jeg får ta det som et tegn på at det ikke er noen grunn til å vente med styrketreningen til kneet er vurdert, det tar altfor lang tid. Jeg må fortsette med styrkeøvelser som går på musklene rundt kneet, så enkelt er det.

Styrketreningen har jeg jo ikke fått helt til i det siste, så det er fortsatt duket for å ta seg kraftig sammen på det området. Jeg har funnet ut at enn så lenge, så er det lettest for meg å ha mulighet for styrketrening hjemme, da er det mye større sjanse for at det faktisk blir gjennomført. Derfor skal jeg i morgen gå innom en sportsbutikk på vei hjem fra jobb, og kjøpe et par ting, blant annet en liten balansematte. Og så skal jeg fortsette å kose meg med å gå. Fort. Det vil nok gjøre susen. Ha en god uke!

 

Det er ingenting å legge skjul på: Jeg er stor fan av høst!

Autumn jungle
Licensed from: leungchopan / yayimages.com


 

Ikke til å tro!

Jeg er på vei tilbake, det er helt klart. Jeg har vært ute og gått flere ganger denne uka, jeg tror jammen det ble fire ganger. Og jeg må understreke at det ikke er noen bedagelige rusleturer vi snakker om her, det er skikkelig tempo. Jeg får opp pulsen og blir svett og andpusten. Selv om jeg enda ikke har kommet i gang (på nytt) med styrketreningen, er jeg kjempefornøyd med innsatsen. Og grunnen til det, er at jeg har nådd nok en liten milepæl i dag, en milepæl som står litt i stil med at jeg i sommer for første gang trente på ferie. 

For jeg befinner meg nemlig i København. Det er høstferie, og jeg skal tilbringe noen dager her. Jeg har befunnet meg i København siden ca. klokka halv sju. Klokka fem på halv seks tok jeg flyet fra Gardermoen, klokken kvart over tre dro jeg hjemmefra (for å kjøre til Gardermoen), og klokka halv to var jeg ute og gikk! Fort og svett! Jepp, intet mindre. Det vil si at jeg var ferdig til å dra lenge før jeg faktisk skulle dra (det skjer EKSTREMT sjelden), og når jeg da hadde litt ekstra tid, så brukte jeg den tiden på å trene! Jeg tror faktisk nesten ikke mine egne ører, selv om jeg altså var til stede da det hele foregikk. 

Når jeg skal reise bort, er det vanligvis ikke rom for å fokusere på noe som helst annet enn at jeg skal reise bort. Jeg får reisenerver bare jeg skal til Ålesund med bil, og når jeg skal ut og fly blir jeg helt rabiat. Jeg sjekker pass og billetter så mange ganger at jeg til slutt ikke finner dem, og driver meg selv og familien til vanvidd med leting, helt til jeg finner dem likevel, akkurat der hvor de har ligget hele tiden. Stresset kom snikende i dag også, men siden jeg altså faktisk var ferdig i god tid, og har kommet inn i vaner jeg ikke ante at det var mulig å komme inn i, så klarte jeg å komme meg ut i frisk luft før galskapen tok overhånd. Og fysiske anstrengelser ute i frisk luft får en ikke bare i bedre fysisk form, det ligger også noen flotte bivirkninger og lurer: Man blir klarere i hodet! Og roligere!

Åh, jeg er så glad for at jeg har kommet i gang igjen. Nå går det fremover, jeg kjenner det på hele meg. God høstuke!

Bare fordi det er høst!

Jeg har gått i fella

Det har vært veldig tungt å motivere seg de siste ukene, det er bare å si det som det er. Jeg har nok gått litt i den fella å begynne å vente på avklaring med kneet, om jeg skal operere eller ikke. Litt sånn: "Kanskje det er best å bare vente med å gjøre noe som helst til jeg vet hva som skjer med kneet". Men hvorfor skulle det være best, liksom? Jeg gjør jo ikke skaden noe verre ved å trene styrke i hoftene, for eksempel. Eller i armene, for den saks skyld. 

Den avklaringsfella har ført til at jeg ikke har klart å følge noen av alle de fine planene jeg har laget meg for både trening og kosthold, og det føles ikke så godt. Jeg har riktignok vært ute på gåtur et par ganger, to gode gåturer. Jeg gikk fort og ble svett, og det føltes som om jeg hadde trent, så det var jo bra. Men det jeg virkelig, virkelig trenger nå, er å trene styrke. Det er det jeg trenger, og det er det jeg har planlagt. Men jeg har ikke gjort det. 

Nå må jeg bare prøve igjen. Ny uke, nye muligheter, og alt det der. Jeg må jo klare å finne litt motivasjon hvis jeg leter dypt, dypt inne i meg selv. Det lureste er nok å velge det letteste først, siden det er så grenseløst tungt akkurat nå Det betyr at jeg nå planlegger å starte uken med å gå. Jeg skal gå til jeg blir gjennomsvett og sliten, og så skal jeg gå litt til. Nei, da. Jeg skal bare gå til jeg blir gjennomsvett og sliten. Ikke litt til.

Senere i uken skal jeg dra på treningsstudioet mitt og trene styrke det beste jeg kan. Også må jeg prøve å holde på litt sånn annenhver dag, tenker jeg. En yogatime skal jeg også få puttet inn. Da burde jeg klare å komme sakte, men sikkert, i gang igjen og fortsette den fine utviklingen jeg var på i sommer, før kneet stoppet løpingen min hardt og brutalt. For jeg har jo bestemt at jeg skal klare å trene kondis uten å løpe, jeg skal klare å forbedre utholdenheten min selv uten løpeintervaller. Det kan jo gå! Det har jeg jo bestemt og planlagt og alt.

Ærlig talt, nå må det være nok surmuling! Det er jo bare å komme seg ut, alt bli jo bedre når treningen er på plass. For når jeg kommer meg ut, så får jeg luftet hodet også. Og luft til hodet betyr tenking på en del ting jeg ikke er ferdig med å tenke på. Er jo for eksempel ikke ferdig med skammen fra forrige innlegg, falt bare litt ut på grunn av mangel på luft.

Ja, nei, altså, nok snikk snakk. Kom meg ut, for pokker!

 

mouse trap
Licensed from: agg / yayimages.com


 


 

Fy for skam!

Ok, det går ikke fort fremover. Jeg har ikke fulgt opp mine egne løfter og gjort det jeg egentlig skulle, nemlig trent styrke på treningssenteret. MEN jeg har vært ute og gått! Jepp, har akkurat kommet inn døra etter en rask og svett gåtur. Og jeg kjenner at det var det helt riktige å starte opp med, etter at jeg nå har hatt en ganske solid nedtur når det gjelder treningsmotivasjon. Jeg tror det må være det som kalles å legge lista lavt, så lavt at du klarer å komme over den (lista, altså) nesten uten å være klar over at du har prøvd. For det er lett å komme seg ut på gåtur, faktisk. Det krever bare at man har lyst på litt frisk luft. Og det har man jo, ikke sant?

Også er det sånn med en god gåtur, at man får luftet godt ut i hodet også. Og da blir det plass til tanker om ting og tang. I dag har jeg for eksempel gått og tenkt på SKAM. Ikke på serien, men følelsen. Eller oppfatningen skam.

Det er ikke skam generelt jeg tenker på, men skam i forbindelse med overvekt. For overvekt er jo ikke bare et spørsmål om mat og trening. Det er i aller høyeste grad også et spørsmål om følelser, om oppfatningen man har av seg selv, og ikke minst: hva slags oppfatning andre har av kroppsfasongen din. Jeg tror nemlig at når man møter en som bærer på overvekt, så er det det man slår fast aller først (i sitt stille sinn, selvsagt). Før man oppfatter navnet eller noe annet vesentlig ved personen. Dette tror jeg gjelder uansett hvor man selv befinner seg på (vekt)skalaen.

Jeg tror også at de aller fleste umiddelbart drar inn den skammen de regner med at den feite føler over sin overvekt. Og det merker den overvektige. Det er akkurat som han eller hun egentlig har lyst til å starte samtalen med å si "unnskyld at jeg er litt feit", mens den andre umiddelbart har lyst til å svare "nei, herregud, du er vel ikke feit!" For ingen vil innrømme det på den overvektiges vegne, selv om feitheten er åpenbar. Ingen vil snakke om det ansikt til ansikt med den som er litt stor. Overvekt er liksom en slags kollektiv skam, man kjenner på den uansett om man er overvektig selv eller ikke. 

Det er rett og slett ingen som vil ha noe med overvekt å gjøre. Vi som er overvektige vil bare bli kvitt det ekstra lasset uten å snakke om det, og de som ikke er overvektige vil ikke innrømme (høyt) at andre er det. Er det ikke egentlig veldig rart? Det er litt som at ingen trollmenn vil si navnet til lord Voldemort høyt. Hva er alle så redde for? (Jeg vet hvorfor de var redde for lord Voldemort, det er redselen for å innrømme overvekt jeg undrer meg over).

Jeg kjenner at jeg må ut og gå igjen ganske snart, for dette må jeg virkelig tenke mer på!

Skamfull uansett?

obese woman training
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


 

Det er bare å beklage

Jeg hadde ikke tenkt til å røpe det, men må likevel: Jeg trente ikke på torsdag. Enda jeg skrev at jeg skulle det, og at jeg garantert kom til å gjøre det, nettopp fordi jeg skrev det. Men så gjorde jeg det ikke, og jeg har enda ikke trent. Jeg sitter riktignok på rent gull når det gjelder gode unnskyldninger, men jeg skal ikke komme med dem. Jeg skal ikke si dem høyt, og jeg skal ikke tro på dem selv heller, selv om de står tindrende klart for meg. 

Jeg har mer lyst til å skrive hva som ikke er årsak til at jeg ikke har trentDet er ikke fordi jeg ikke har hatt tid. Jeg har hatt tid, man har alltid tid. Det er all tenkingen som lager tidsproblemer, eller ork-problemer. Jeg tror jeg har skrevet det før, men jeg skriver det likevel igjen: Jeg kaster bort utrolig mye tid på å tenke på alt jeg skal gjøre. Man må jo planlegge litt da, jeg skjønner det. Det er noe med at det som ikke planlegges, det skjer ikke. Men det holder å planlegge det én gang. Jeg kan skrive ned planen, og så kan jeg bare følge den, ikke planlegge igjen og igjen og igjen i hodet. 

Jeg tror kanskje at det å hele tiden planlegge, får meg til å føle at jeg har kontroll. Ja, det tror jeg jaggu meg. Mens jeg planlegger noe, har jeg liksom så fin orden på livet. Og alt virker lett! Ifølge planen er alt greit å gjennomføre, og det er enkelt å forutse hvilket resultat jeg får til slutt. Men så skal det gjøres. Og der har det altså skortet i det siste. Jeg ser det nå: Jeg må venne meg til å planlegge ting bare én gang, og bli litt mer komfortabel med det å gjøre ting. Ok, det er ukas utfordring: Planlegg (det har jeg jo forsåvidt allerede gjort), OG gjennomfør (det har jeg ikke gjort). Ha en god treningsuke!

(Ja, jeg planlegger herved å trene i morgen. Nå er det planlagt, og jeg skal ikke filosofere mer over det.)

Plan Blocks Displays Targets Strategies and Plans
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com


 

Sterk er det nye svart

Nå skulle jeg egentlig gjerne ha skrevet om at irritasjonen over menisk-tullet har lagt seg, at jeg har vært og trent masse, også helt på egen hånd, at treningen har gitt meg en fantastisk god følelse, at jeg nå er hundre prosent motivert igjen og at det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere. Eller... stryk det siste, det var litt platt. 

Ok, det med menisken er greit, jeg tar den, det er som det er. Og jeg trente med PT-en min på mandag, og det føltes godt etterpå. Men jeg har ikke vært og trent på egenhånd i dag, jeg kommer ikke til å trene senere i dag heller, og det var det jeg egentlig skulle. Jeg kan altså ikke skryte av å være 100 prosent motivert igjen, for jeg sliter fortsatt litt med treningslysten. Og egentlig har jeg mest lyst til å skrive når jeg kan fortelle at alt er på stell, men så skriver jeg nå likevel.

Og grunnen til det, er at jeg skal trene i morgen! Jepp. Jeg skal trene i morgen. Så hvorfor venter jeg ikke heller med å skrive til i morgen? Det er fordi at nettopp det at jeg skriver det her og nå, kommer til å bidra til at jeg får gjennomført treningen i morgen. Det føles nemlig ganske forpliktende når man har skrevet det ned. Jeg skal altså, i morgen, gå ned på treningsstudioet og trene helt på egenhånd. Jeg skal være min egen PT (med oppsatt treningsprogram, da, ellers blir det bare kål). Jeg er ganske spent på det, for jeg har ikke trent på treningsstudioet alene før. Det er litt mer skummelt å trene inne på et treningsstudio enn å bare løpe eller gå ute helt for seg selv. Det er jo andre folk der, og når ikke PT-en er der, kan de andre se på deg og tenke noe om deg og...kanskje de ler litt i det stille, enten fordi du er klønete eller fordi du har et hull i treningstightsen du ikke visste om eller...de kan le av deg bare fordi de føler at det er bedre enn at du ler av dem. Verden der ute er jo ikke så enkel bestandig.

Men så er det jo sånn at det som ikke knekker deg gjør deg...nei, der var den platte igjen. Glem det. Styrketrening gjør deg sterkere, og det er det som er viktig nå. Selv om bildet jeg hele tiden har hatt av meg selv løpende i New York i strålende høstsol er littegrann blekt for øyeblikket, og jeg ikke føler meg supermotivert for å trene akkurat i dag, så er jeg godt over gjennomsnittlig motivert for å gå til anskaffelse av solid muskelmasse rundt knær og hofter. Den muskelmassen skal hjelpe meg til å komme i den knallformen jeg har siktet meg inn på, menisk eller ei, og så skal jeg leve lykkelig alle mine dager.

Strong man

Jepp, det er dette som gjelder!

 

 

Licensed from: leeser / yayimages.com


 

 

Jeg ha'kke gjort no'!

Herregud! Er det mulig? MENISK!??! Men jeg har jo ikke gjort noe!

Snakket med legen i stad, og MR-undersøkelsen viste at menisken hadde bristet (ja, «å briste» bøyes sånn, jeg slo det opp). Så nå må det vurderes om jeg skal opereres eller ikke. Det er visst ikke alltid de opererer, noen ganger satses det på opptrening i stedet. Trene må jeg jo uansett, altså, det er ikke det. Jeg synes bare at det er så veldig RART og ULOGISK. Håndballspillere og fotballspillere anno 2017 får meniskskader, ikke nesten-femtiåringer som drev med friidrett på ganske lavt nivå tidlig på 80-tallet. Fortærende, altså.

Nå får jeg virkelig kjørt meg på alt det mentale jeg har bygget opp det siste halve året, siden jeg begynte å jogge/blogge. Alle unnskyldningene som jeg mer eller mindre har klart å ta livet av, har ganske gode gjenoppstandelseskår akkurat nå. Særlig skjebneunnskyldningene, de står virkelig og tripper forventningsfullt ved døra. «Det er ikke meningen at du skal trene likevel, juhuu!». «Det er ikke meningen at du skal løpe maraton, du er skapt for et liv på sofaen, dobbelt-juhuuu!» «Drit i de ekstra kiloene og den dårlige formen, du kan ikke noe for det, det er ikke din feil, trippel-juhuuu!» Puh!

Men det er jo nå jeg VIRKELIG må stå på. Ellers risikerer jeg faktisk rett og slett å bli krøkkete om ikke så altfor mange år. Overvektig og krøkkete. Stilfullt.

Det er jammen bra jeg har en PT-time akkurat i kveld.

Senior woman
Nei! Vil ikke!

 

Licensed from: oxygen64 / yayimages.com


 

Tenke det, ønske det, ville det med...

Det ble litt labert med trening denne uken og forrige uke, det er bare å innrømme det. Jeg var strålende fornøyd etter styrketreningen forrige onsdag, men så ble det ikke tid til mer. Dårlig unnskyldning! Man finner egentlig alltid tid... men så gjorde jeg ikke det likevel.

Jeg merker at når jeg tenker veldig mye en periode, så får jeg fort litt lite tid. Det har av og til (eller ganske ofte) en tendens til å bli så mye tenking at jeg blir sliten, og når jeg er sliten føler jeg at jeg ikke har tid nok til det jeg vil. Så det med å la handling overta tenkingen litt, er nok ikke så dumt. Bortsett fra at man ikke bare kan sette i gang å handle, man MÅ jo tenke litt på forhånd. Kunsten er å kutte tenkingen på et ideelt tidspunkt, og la handlingen overta akkurat i riktig øyeblikk.

Det er jo ikke så enkelt som det høres ut (hvis noen syntes det hørtes enkelt ut). Problemet er at man ikke kan stole på folk. Hvis man virkelig hadde kunnet sette sin lit til profesjonelle råd og retningslinjer, hadde det vært mye lettere. Da hadde man ikke trengt å tenke så mye. Det skulle vært sånn som med røyking for eksempel, der er det jo ingen tvil om at det eneste fornuftige er å kutte det ut. Det er ingen alternativer som er sunnere enn andre (bortsett fra det der med e-sig, som jeg fortsatt ikke helt har skjønt). Det er jo ikke sånn som med mat, at du faktisk må få det i deg for å overleve. Du må ikke røyke litt for å overleve. Og det finnes ikke f. eks. fullkornsrøyk, som du kan røyke i vei og slippe unna med. Ikke noe grønnsaksbasert alternativ, heller, som kunne gjort røykingen til en populær syssel blant for eksempel idrettsutøvere. Det er INGEN sunne alternativer når det gjelder røyk, og det er INGEN tvil om at røyking er fy. Ingen med vettet i behold påstår at røyking overhodet ikke påvirker kroppen, og at det bare er å røyke i vei når man måtte føle for det.

Når det derimot kommer til ting man spiser og drikker, for eksempel Pepsi Max, så er det en annen sak. Det er ikke sånn at alle vet at man MÅ slutte med det, hvis man vil unngå å lide en smertefull og altfor tidlig død. Nei, her er det noen som mener at Pepsi Max nærmest er gift for kroppen, og at inntak av denne uhumskheten dessuten vil hindre deg i å gå ned i vekt. Noen andre mener imidlertid at Pepsi Max er helt greit, og at det er et utmerket alternativ til sukkerholdig brus, fordi det hindrer at du får i deg for mye sukker, og de stoffene som andre mener er veldig skadelige, er ikke skadelige i det hele tatt, de påvirker overhodet ikke kroppen.

Og på begge sider er det oppegående, tilsynelatende intelligente folk som forfekter sin oppfatning, og ingen har klart å bevise 100 prosent det ene eller det andre.

Hva skal man tro? Her er det duket for MYE tenking frem og tilbake, og man kan endre oppfatning mange ganger, alt ettersom hvor lyst man har på Pepsi Max. Jeg har for eksempel kommet til den konklusjonen for min egen del at Pepsi Max umulig kan være særlig bra for kroppen, for det er nesten klin umulig å slutte med det. Jeg tuller ikke. Jeg har prøvd å slutte å drikke Pepsi Max flere ganger, og jeg får skikkelige abstinenser. Jeg blir fjern, får vondt i hodet og blir tidvis rasende på hva som enn måtte dukke opp. Og ting som gjør sånt med kroppen din, kan ikke være bra. Dette kommer jeg frem til etter mye TENKING. Men når jeg får skikkelig lyst på Pepsi Max, og er lei av å være fjern og ha vondt i hodet (eller bare har skikkelig lyst på Pepsi Max), så begynner jeg å tenke igjen, og da tenker jeg jo selvsagt at Pepsi Max på ingen måte er farlig, det er jo MANGE som sier at det ikke har noen virkning på kroppen i det hele tatt. Dere skjønner hvor jeg vil? Det er ligger til rette for MYE tenking her. Og etter mye tenking blir jeg som sagt sliten til slutt, og velger den letteste løsningen, nemlig å drikke Pepsi Max med god samvittighet (det er jo nærmest sunt, må vite).

Poenget er at jeg vil ha klare retningslinjer! Jeg vil helst ikke tenke. Ikke så mye, i hvert fall. Jeg vil bare gjøre, spise og drikke det som er riktig og sunt og godt for kropp og sjel. Takk.

In the mind
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


 

New York og...mat

Jammen går det ikke fremover med kneet! Og jeg som ikke har vært til MR enda engang! Hvis det er styrketreningen som gjør det, så skulle det jammen ikke mye til. Men jeg har jo også latt være å jogge. Ikke har jeg gått heller, og det kan selvfølgelig ha hjulpet. Jeg skal prøve å gå en skikkelig tur i morgen, så får jeg se om det blir vondere eller ikke av det.

Jeg må si at det med styrketrening har overrasket meg litt. Grunnen til at det har tatt så lang tid å komme i gang med det, er sannsynligvis at jeg har tenkt på det som veldig kjedelig. Styrke er skikkelig ork, liksom. Men så er det ikke det! Det er helt fin, ukjedelig trening, og nå gleder jeg meg til jeg kan kombinere løping og styrke. Det blir treningen sin, det!

Jeg tenker mye på New York, og er fast bestemt på at jeg skal klare å trene meg opp til den maratonen. Og en ting er selve treningen, en annen ting er maten. Nå må jeg begynne å tenke på den også, for selv om jeg trener, så går jeg ikke ned et gram. Jeg har jo skrevet om den maten før også, men nå må jeg VIRKELIG begynne å tenke på den, og faktisk gjøre noe med den. Intet mindre. For jeg skal jo til New York neste høst, ikke sant? Og bortsett fra maraton og løping, hva tenker man på når man hører/snakker/skriver om New York? Shopping! Jeg må jo shoppe også, når jeg først er der! Det vil si, hvis jeg klarer å gå etter selve maraton-dagen, og det satser jeg på. Og når jeg først skal til New York og shoppe, da har jeg jo ikke lyst til å komme hjem med klær i størrelse gigant. Jeg har strengt tatt ikke lyst til å løpe maraton i størrelse gigant heller. Konklusjonen er derfor at NÅ MÅ JEG TENKE PÅ MATEN. Jeg har før skrevet at jeg lurer på om det som gjør mat så vanskelig, rett og slett er trass fra min side, og jeg har fortsatt ikke slått fra meg den konklusjonen. Men trass eller ikke trass, konklusjonen i seg selv får meg uansett ikke ned i vekt.

Det er det med tankearbeid og konklusjoner, at det er veldig nyttig et langt stykke på vei, men til syvende og sist må man faktisk handle også. Man må gjøre noe med alt det man tenker på, ellers er tankevirksomheten bortkastet. Ikke at tenking ikke hjelper, altså, for all del, man må jo bruke hodet til å finne ut hvordan man skal gripe ting an. Det er rett og slett sånn at både tankevirksomhet og handling er like viktig: Tenke først, handle etterpå. Ingen av delene fungerer optimalt på egenhånd.

Mitt problem har nok i mange år vært at jeg har tenkt og tenkt på denne slankingen, men så har jeg latt være å følge opp med handling. Og da blir jo resultatet...ikke noe resultat. Kanskje jeg egentlig ikke helt vet hvilken handling jeg skal følge opp med? Jeg VET jo hva man skal gjøre for å gå ned i vekt, det vet alle som vil slanke seg. Du må spise variert, ikke sukker eller dårlige karbohydrater, og så må du forbruke flere kalorier enn du stapper innpå. Jeg VET alt det der, jeg får bare ikke GJORT det.

Ok, jeg må faktisk tenke litt mer på dette. Men jeg lover jeg meg selv, dyrt og hellig, at jeg skal følge opp med handling. Og nå er jeg litt spent på hva slags handling det blir.

Tid for:

action
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com


 

Så var det maten igjen

To treninger ble det denne uken. Det er bra nok, for jeg har jo i grunnen begynt på nytt. Kneet er fortsatt litt vondt, men det er til å holde ut. I dag har jeg trent både styrke og kondis (kondis med romaskin og sykkel) under kyndig veiledning, og det er veldig godt å trene styrke på en ordentlig måte. Det føles så fornuftig, liksom. Det gjør at jeg nå nyter søndag kveld som et fornuftig menneske, og det er slett ikke dumt. 

Etter nærmest ekstase tidligere i sommer, da jeg hadde kommet til den milepælen i livet å trene på ferie, falt jeg jo litt av, som tidligere nevnt, da kneet virkelig ikke ville være med på notene lenger. Heldigvis var jeg ikke avfallen så lenge, og det er en seier i seg selv. For når motivasjonen har dalt voldsomt tidligere, så har det aldri tatt mindre enn et år før jeg har kommet meg i gang igjen, ofte enda lenger. Denne gangen tok det ca. en uke. Det fortjener faktisk også status som milepæl!

Nå vil jeg svært gjerne komme til enda en milepæl i livet: Å nå idealvekten min. For selv om målet med det hele er å løpe New York maraton, så er jo også målet med det hele å gå ned i vekt. Rett og slett.

Det som er litt pussig, er at jeg, som har kommet ganske godt i gang med trening, på dette stadiet allerede ville ha gått ned en del i vekt hvis vi fortsatt hadde levd i samme slankevirkelighet som på 80- eller 90-tallet. For da var det nemlig sånn at hvis man bare trente et visst antall ganger i uka, så kunne man spise nesten hva man ville uten å legge på seg! Skulle man slanke seg, var det bare å løpe i vei, kaste seg inn i aerobicens verden, eller hva man nå foretrakk, så raste kiloene av. Det sa alle som hadde snev av kompetanse på slankeområdet, i hvert fall de jeg dumpet borti. Nå er det ikke sånn lenger. Det er jo underlig at sånt endrer seg, for selv om menneskeheten utvikler seg, så endres vi vel ikke fysiologisk på et par tiår? I dag vet jo "alle" at hvis man skal slanke seg, så er det maten som er viktig. Bare trening hjelper ikke.

Det er jo litt nedslående når man har vært vant til å tenke at "ok, det eneste jeg må gjøre, er å komme i gang med trening, da ordner det med vekta seg av seg selv". For det er lettere å tenke at man skal begynne med noe (trene), enn å tenke at man skal slutte med noe (spise sukker og alt sånt). Og det er i hvert fall mye lettere å tenke at man skal begynne med noe (trene), enn å tenke at man skal slutte å spise sukker og sånt, OG I TILLEGG begynne å ordne og fikse noe voldsomt med den maten man skal spise, for at den skal passe til dietten.

Nedslående eller ei, jeg må visst bare avfinne meg med at maten er viktig, den må fokuseres på hvis vekta skal ned. Treningens verdi skal likevel ikke undervurderes på noen som helst måte. For, som jeg har erfart i forbindelse med kneet, muskler er faktisk noe man trenger hvis man skal holde seg noenlunde oppreist.

Dessuten...grevinneheng og slapp rumpe blir jo ikke lekkert uansett hvor tynn man blir, hvis ikke det finnes noen muskler å henge det på.

Dieting
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com


 

Ny æra

Ny epoke startet i går.

Hvis jeg skal oppsummere de fem første månedene med blogging og jogging, så må det bli, som jeg skrev sist, at det har gått opp og ned. Formen har nok gått sakte, veldig sakte, oppover, men humøret har vært litt varierende, og det har ikke vært like lett å motivere seg hver gang jeg skulle trene. Poenget er imidlertid at jeg veldig mange ganger faktisk har klart å motivere meg, og jeg har funnet på enkelte lure triks når treningslysten ikke har vært helt på plass. Og siden kneet mitt stadig har stukket kjepper i løpehjulet mitt, så har intensiteten dessverre ikke vært så høy som jeg så for meg da jeg begynte å trene. Nå skulle jeg for eksempel ha vært i full gang med forberedelser til "Ti for Grete" 16. september, ja, jeg skulle egentlig ha vært i form til å løpe skikkelig langt. Det er jeg altså ikke. Ikke nok med det, den siste uka har jeg ikke vært helt i treningshumør heller. Jeg har kjent at mismot og demotivasjon sakte har seget innover meg. Og så har jeg jo ikke kunnet løpe uansett, kneet er stadig like vondt. Heldigvis skal jeg ta MR om en uke, da får jeg i hvert fall vite hva det er (håper jeg). 

Men... TIL ALT HELL, så hadde jeg en timeavtale på treningsstudioet mitt i går, med en personlig trener. Jeg kan love, dyrt og hellig, at jeg i løpet av disse blogge/jogge-månedene ALDRI har hatt så lite lyst til å trene som i går kveld. Jeg var SÅ sliten, og hadde SÅ lyst til å bare sove. Jeg hadde ALDRI i verden trent hvis ikke jeg hadde hatt den avtalen. Så...den avtalen var altså inngått i grevens tid. Og enda så sliten jeg var, og enda så gjerne jeg IKKE hadde reist meg fra sofaen, så ble jeg så glad av å trene! Og jeg er så glad for at jeg ble glad!

Det var mange elementer her: For det første trente jeg noen muskler jeg nesten ikke visste at jeg hadde, nemlig hoftemuskler. Det er jo strengt tatt ikke meningen at man skal jogge i sittende stilling (det er forholdsvis lett å se for seg at det går hardt utover knærne). For å unngå det bør man altså ha i hvert fall antydning til muskulatur rundt hver hofte. Det er også veldig gunstig for knærne (uansett hva som er galt) å ha litt å støtte seg på. Og det får de altså, hvis man er så lur at man, når man skal begynne å trene seg opp til maratonform, legger opp til å skaffe seg noen MUSKLER å jogge med. Jeg var ikke så lur da jeg startet opp i mars. Det er litt synd, men fint lite å gjøre med nå. Det eneste jeg kan gjøre er å være klok av skade, bokstavelig talt, og virkelig sette fokus på disse musklene.

Et annet element var at jeg fant en fullgod kondistreningserstatning for løping! O glede! Jeg satte meg nemlig til ved en romaskin og FOSSRODDE (føltes det som, da). Det var gøy! Og ikke vondt i det hele tatt. Jeg fikk tatt ordentlig i, ble svett og følte at jeg virkelig hadde trent etterpå. Det var en god følelse, og nå kjenner jeg at jeg er på vei opp igjen. For jeg kan, og vil, trene, kne eller ikke kne, og egentlig føler jeg at det er nå jeg virkelig begynner. Det vil si, det er nå jeg virkelig begynner fysisk. For jeg har jo lagt det veldig, veldig viktige mentale grunnlaget i løpet av de månedene som har gått. Selv om motivasjonen har vært laber akkurat nå, så er jeg jo blitt en jogger, og en yoger, og den følelsen slipper ikke taket, selv om joggingen en stund fremover erstattes av roing og gåing. Og med litt mer målrettet trening fremover (altså målrettet styrketrening), blir alt liksom mye mer profft.

Så: New York, jeg kommer nok likevel!

Dette skal man ikke kimse av!

illustration of gym
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


 

Det er da som pokker!

Det går opp og ned her i verden! Det samme kan sies om mine følelser rundt utviklingen av løpeformen etter at jeg endelig kom i gang med å jogge.

Først var jeg himmelstormende fornøyd med å i det hele tatt komme i gang. Så var jeg fortsatt himmelstormende fornøyd med å ikke slutte når jeg først hadde kommet i gang. Deretter dalte humøret betraktelig da jeg skjønte at mitt fysiske jeg ikke nødvendigvis var like innstilt på fysiske utskeielser som mitt mentale jeg, og demonstrerte det ved å la det venstre kneet begynne å krangle. Så steg humøret til uante høyder da jeg skjønte at et vondt kne ikke hindret meg i å fortsette treningen, men heller inspirerte meg til å finne en alternativ treningsmåte, nemlig gåing. Så gikk jeg langt, og lengre enn langt, fikk litt behandling, og til slutt kunne jeg begynne å løpe igjen.

Og jammen skal jeg si jeg løp! I sikkert 30 graders varme på Kreta løp jeg i trapper som bare det, og nådde en glitrende milepæl i livet: Jeg brukte ikke ferie som unnskyldning for å ikke trene! Med treningshumøret jevnt høyt dro jeg videre på ferie til Ålesund, hvor feriejoggingen skulle fortsette, nå i noe mer behagelig løpetemperatur. Jeg la i vei på nok en feriejogg, fortsatt strålende fornøyd med innsatsen. Men så: Poff! Der hadde kneet fått nok, gitt. Joggingen gikk kjapt over til haltende gange, jeg kunne bare glemme å løpe. Men jeg fullførte runden, det skal jeg ha.

Treningshumøret dalte jo betraktelig igjen, det er ikke noe å legge skjul på. Jeg blir jo forbanna, rett og slett, og det er veldig fristende å tenke at dette er blodig urettferdig. Når jeg har blitt så flink til å motivere meg, og til å ikke gi opp treningen, mener jeg. Men å tenke på urettferdighet blir jo bare dumt. Kjempeirriterende, ja, men urettferdig? Ærlig talt. Det er mange urettferdige ting her i verden, vonde treningsknær er faktisk ikke blant dem. 

Men jeg må likevel gjøre noe med det, fortrinnsvis noe annet enn det jeg har gjort så langt. Jeg har hittil satt min lit til en kiropraktor jeg har brukt før, en jeg var veldig fornøyd med tidligere. Denne gangen sendte han meg imidlertid videre til en fysioterapeut jeg ikke fant meg helt til rette med, og som åpenbart ikke har hjulpet meg nevneverdig, så nå må jeg finne på noe annet. Jeg starter med en time hos fastlegen min, og tar det derfra. Det som er veldig leit, er at det ser stygt ut for min planlagte "Ti for Grete"-deltakelse i september, og det gjør meg litt nedstemt.

Men... jeg får løfte blikket, gå så fort jeg klarer en stund til og se mot New York neste høst. For DET skal jeg klare!

God helg!

Jepp, det går opp og ned...

Thumbs up and thumbs down
Licensed from: cifotart / yayimages.com


 

Jaggu!

Det må jeg si: Jaggu har jeg ikke trent på ferie!

Det ble riktignok ikke jogging i morgendisen langs en av Kretas endeløse strender grytidlig om morgenen, før nystekt egg og bacon var servert i frokostsalen på hotellet, før verdens søteste vannmelon (nemlig den greske) var skåret opp, og før de aller friskeste feriegjestene hadde kommet seg ut av slåbrokene og ned til vannet. (Det var omtrent sånn det så ut i hodet mitt før vi dro). For det jeg trodde var en endeløs strand rett nedenfor hotellet (det skulle være to minutter å gå til stranda), viste seg å være mer en slags kulp med ca. 5 meters strandlinje. Det som sto på nettet var altså ikke løgn, det er jo en slags strand der, det var bare jeg som hadde lagt litt mer i det enn realiteten tilsa. Jeg så meg nok litt blind på selve hotellet da jeg drev og bestilte, for det så utrolig flott ut (og hotellet svarer til forventningene, for all del!), og tok det for gitt at stranda sto i stil. Det gjorde den altså ikke helt. Det er riktignok en lang, kjempefin strand her også, den ligger bare et stykke lenger bort, for langt bort til at jeg orker å jogge bort til den, for så å løpe på den, for å så å jogge tilbake til hotellet. Dessuten er det en svært trafikkert vei å jogge langs, og siden grekerne har et litt annet forhold til fart og trafikkregler enn jeg er vant til hjemmefra, så ble strandjoggingen skrinlagt ganske fort.

Men vi fant råd likevel, og legg merke til formuleringen «vi». For før jeg visste ordet av det, fikk jeg jaggu (sterke ord må til) inspirert mannen min til å være med og trene!! Ja, dette fortjener to utropstegn, for det så jeg virkelig ikke komme. Men det gjorde det altså, så vi har vært ute, riktignok ikke i morgendis, men i morgenhete, og løpt. Verken veien eller stranden egnet seg som sagt spesielt godt, men rett nedenfor hotellet er det en ganske lang trapp, og den løp vi opp (og gikk ned) helt til vi ble så svette og slitne at vi måtte gi oss. Jeg skulle gjerne ha holdt på litt lenger enn vi gjorde, men jeg begikk den megatabben å ikke drikke vann før vi startet treningsøkten. Jeg måtte derfor gi meg fordi jeg rett og slett ble uvel, men vi fikk en god treningsøkt ut av det likevel.

Jeg anser meg nå som en fullverdig jogger, intet mindre. Jeg har jogget PÅ FERIE, og ikke nok med det: Bare et par uker før ferien ble jeg endelig bra etter nesten tre ukers forkjølelse med feber og alt, og så fort jeg var frisk, bar det rett utpå løpetur. Uten opphold for å bygge opp motivasjonen igjen, og det har aldri skjedd før. Og ja, jeg løper. Gåingen er et tilbakelagt stadium, for kneet er ganske bra igjen. Satser på at det forblir sånn. Har også meldt meg inn på det treningsstudioet jeg nå har nevnt kjedsommelig mange ganger, og begynner med styrke så fort jeg kommer hjem.

Nå er det god natt her fra Kreta, må lade opp til nye trappeløp i morgen tidlig!

Først trappeløp, så slaraffenliv:

                                                          



 





 

 

 

Endelig hekta på ekte!

Nå tenkte jeg først å skrive at jeg egentlig ikke har så mye å meddele (og da kan man jo undre seg litt over hvorfor jeg setter meg ved tastaturet i det hele tatt, men det er en annen sak). Men så føler jeg at jeg har noe å meddele likevel, og ikke småtterier heller, faktisk! For nå kan jeg slå fast med sikkerhet at jeg ikke trives uten å trene med jevne, og til og med ganske korte, mellomrom.

I dag så jeg for eksempel for meg at jeg skulle ut og gå (fort) innenfor en viss tidsramme på ettermiddagen/kvelden. Det måtte bli da, for før og etter hadde jeg ting å gjøre. Jobb, hente på håndballtrening, se på fotballkamp. Alt skal jo henge sammen på et vis. På det tidspunktet jeg hadde tenkt til å starte, regnet det. Ganske mye også. Jeg har kommet så langt i min karriere som trenings»narkoman» at jeg ikke lenger lar meg stoppe av litt, eller til og med ganske mye, regn, så det kunne ha gått upåaktet hen. (Litt regnvåt? Da føles dusjen etterpå enda bedre!) Men det nøyde seg ikke med regn i dag, det TORDNET og LYNTE også, og der går grensen. Jeg verken går, jogger, spurter eller beveger meg fra A til B på andre måter utendørs når det TORDNER og LYNER. Jeg er nemlig redd for TORDEN og LYN. Veldig redd.

Det interessante var at jeg ble irritert, skikkelig irritert, fordi været kom og forstyrret treningsplanen min. Hadde det vært for et år siden, hadde jeg blitt lettet (uten å innrømme det for noen, selvsagt) over å slippe å ta den turen. Jeg har jo vært inne på det med unnskyldninger før, unnskyldninger for å la være å gjøre det man har tenkt, og de beste unnskyldningene var jo de som man ikke hadde ansvaret for selv, som for eksempel været. («Regndråper? Nei, det var nok ikke meningen at jeg skulle jogge i dag. Hadde jo tenkt det, men...ikke min feil at det regner»).

Men i dag gjorde altså verdens beste unnskyldning (TORDEN og LYN) meg bare irritert, og ikke bittelitegrann glad engang. Og det var en god følelse! Heldigvis dro det aller dårligste været et annet sted i siste liten, og jeg rakk å gå dagens tur uten noe mer om og men.

Jeg må ellers si at gåing har overrasket meg. Det var ikke så hyggelig da jeg skjønte at jeg måtte bytte ut joggingen med gåing en stund på grunn av kneet, men etter å ha gått mye (og faktisk blitt litt bedre i kneet nå), så kjenner jeg at det er en veldig behagelige måte å trene på. Det er jo mye mindre belastende, selvsagt, det er jo hele poenget, men man blir likevel ganske sliten. Den gode følelsen av å ha trent sitter i kroppen etterpå. Hvis man går litt fort, vel å merke. Det nytter ikke å bare tusle rundt i nabolaget og lukte på syrinene.

Når det gjelder maten, har jeg ikke kommet på noe mer lurt. Jeg konstaterer imidlertid at etter at jeg skjønte at jeg synes mat er kjedelig, og innrømmet det høyt og tydelig, så har jeg spist mye mindre, helt uten stress. Det er jo ganske interessant i seg selv, så det skal jeg gruble grundig over. Men først er det fotballkamp!

Spiller ingen rolle, jeg i farta uansett!

Sun Rain Signpost Displays Weather Forecast Sunny or Raining
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com


 

 

Kan det være trass?

Jeg går og går, og kommer faktisk både til og ut av døra stadig vekk! Jeg går til og med ganske fort, og føler at det blir en ordentlig treningsrunde av det. Kneet er fortsatt veldig vondt, men blir ikke verre av gåturene, og da er det greit. Jeg må slå meg litt på brystet, for jeg er skikkelig stolt av at jeg ikke har latt kneet bli en unnskyldning for å kutte ut treningen. Tvert imot, treningsfrekvensen har faktisk økt litt. Det betyr at jeg har klart å bryte den uvanen som har gjort at jeg ikke har klart å komme i form tidligere: Jeg har sluttet å slutte.

Det er lettere å tenke når man går enn når man løper, har jeg notert meg. Det betyr at jeg har tenkt ekstra mye den siste uken, siden jeg har gått både titt og ofte (der fikk jeg nevnt det enda en gang, sånn er det når man er skikkelig stolt av seg selv). Og det jeg har tenkt på, er mat. Jeg holder i tråden fra forrige innlegg, og har tenkt og tenkt på det merkelige fenomenet at man driver og dytter i seg en hel masse tullemat når det hverken gjør godt eller føles godt. Jeg har ikke funnet Det store svaret enda - jobber videre med det - men jeg har faktisk kommet frem til noe jeg føler er litt viktig. I vår moderne - og privilegerte - verdens fokus på matkultur, har jeg funnet ut at jeg synes mat er dritkjedelig. Ja, jeg innrømmer det. Jeg synes det er kjedelig å lage mat, og jeg synes det er kjedelig å spise den maten jeg har laget. Intet mindre. Jeg synes det er helt fantastisk deilig å spise hos andre, da føles ikke maten kjedelig, særlig når den er laget av noen jeg vet har kost seg med å lage den. Da kan jeg kose meg skikkelig, men hvis jeg har laget den selv, er det altså bare kjedelig. Og så er det akkurat som det er litt tabu, liksom. Mat? Matkultur? Det liker jo alle! Det å være flink til å lage mat gir status, og man like det, for vi trenger det jo for å overleve!

Greit, men det er bare ikke noe gøy. Samtidig vil jeg jo overleve, derfor spiser jeg. Og siden jeg er voksen og selvstendig, må jeg også selv sørge for å lage i stand det jeg skal spise, og der skorter det altså. Jeg gjør det jo, åpenbart, men det irriterer meg. Så da lurer jeg litt på: Stapper jeg innpå ting jeg vet jeg ikke burde bare på trass? For å liksom ta igjen for at jeg blir «tvunget» til å ordne med den kjempekjedelige maten støtt og stadig? Kan det å slanke seg for meg være så enkelt som å komme over den (ganske så barnslige) trassen? Kanskje den ikke er så enkel å komme over? Hm, dette må jeg virkelig komme til bunns i!

(Dette er ikke meg når jeg lager mat, men fine farger, da.)

womna cooking
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


 

Det er noe rart med maten

Jeg burde virkelig seriøst vurdere å følge mine egne råd.

Hadde jeg gjort det, så hadde kanskje kneet vært i orden allerede for flere uker siden. Men jeg har utsatt og utsatt den innmeldingen på treningsstudioet, og med det utsatt og utsatt styrketreningen. Det er riktignok feilbelastning over lang tid som er årsaken, men hadde jeg hatt litt sterkere muskler, så hadde jeg sannsynligvis ikke hatt så vondt i det j... kneet. Men jeg kan ikke bruke energi på å gråte over spilt melk, eller gremmes over snøen som falt i fjor (eller i mai), jeg må se å komme meg innenfor dørene på det nå veldig mye omtalte treningsstudioet. Også fordi fysioterapeuten har sagt det. Jeg er så å si på vei, i morgen skal det gjøres.

Det går altså ikke fremover med stormskritt, bare med veldig forsiktige gå-skritt. Løpingen må vente, men jeg var ute på en ganske lang, rask og svett gåtur i dag, og det gikk faktisk helt greit. Litt vondt må man jo tåle, bare det ikke blir verre etterpå. Og det ble det ikke.

Nå filosoferer jeg jo ikke så mye på hvorfor jeg ikke kommer i gang med jogging lenger, for jeg har jo kommet i gang, det må bare gjøres på en litt annen måte en liten stund. Men det er ikke sånn at jeg dermed slutter å tenke på saker og ting, og nå for tiden går tankene ofte i retning av mat. Det er jo ikke til å legge skjul på at mye av grunnen til at jeg ville komme i gang med trening, var fordi jeg ville ned i vekt. Jeg bruker uttrykket «komme i form» så ofte jeg kan, for det høres litt kvikkere ut, men den grelle sannheten er altså: Jeg vil ned i vekt. Men det er altså noe rart med den maten. Den er så strevsom å ha med å gjøre, liksom, hvis den først blir et negativt tema. Hva er det som er så vanskelig med å la være å spise masse tull som kroppen ikke trenger? Det er litt som at man når man skal løpe, bare trenger å sette den ene foten foran den andre litt kjapt, det er ikke mer hokus pokus enn det. Men med maten er det så inmari mye hokus pokus likevel! Rart, ikke sant? Vi er jo alle opplyste mennesker, vi vet veldig godt hva som er greit å spise, og hva vi som vil ned i vekt bør la være. Og mange av de tingene vi bør la være, er jo ikke godt engang. Men man dytter det i seg likevel, og når man har gjort det, føler man seg helt elendig. Da mener jeg ikke mentalt, fordi man får dårlig samvittighet, men fysisk. Man føler seg veldig ille fysisk. Helt frivillig! Det er jo ikke til å forstå? Man kan for eksempel bli veldig kvalm hvis man spiser for mye kaker og godterier, la oss si på 17. mai. Alle voksne mennesker vet det på forhånd. Så gjør man det likevel, og utpå kvelden føler man seg skikkelig kvalm og uvel. Det er jo litt som å dra på besøk til noen du vet har omgangssyke. Du vet at sjansen for å bli smittet er ganske stor, og blir du smittet, da blir du jaggu kvalm! Ingen finner på noe sånt, jeg vet ikke om noen som med vitende og vilje har besøkt noen med omgangssyke bare for hyggens skyld. Men dytte i oss tullemat til vi blir dårlige, det gjør vi. Så... det er noe rart med den maten. Jeg må tenke litt mer på det der.

Nauseous emoticon
Licensed from: yayayoyo / yayimages.com


 


 

Au, for pokker!

Egentlig har jeg allerede oppnådd ganske mye med joggingen min. Jeg har nemlig opparbeidet meg et behov for å trene. Det er et langt skritt på veien mot god form. Men... dessverre får jeg ikke oppfylt det behovet akkurat nå. Det vil si, jeg må finne alternative måter å gjøre det på, enn så lenge. For kneet mitt fungerer ikke. Det har vært litt frem og tilbake med det ganske lenge, men i det siste har jeg ikke kunnet ta en eneste joggetur uten at kneet er hovent og stivt etterpå. Det er ikke vondt akkurat når jeg jogger, og det er nok derfor jeg har klart å holde det gående 2-3 ganger i uka, men nå har det sagt stopp. Legen har sendt meg til fysioterapeut, og så må jeg ta det derfra. Det kan være en ekstremt stram muskel, men den kan også være andre skumle ting som for eksempel menisk (o skrekk!)

Det som er veldig oppmuntrende oppi det hele, er at jeg ikke føler antydning til lyst til å gi opp treningen. Istedenfor å tenke at «ok, da var det ikke meningen at jeg skulle jogge likevel», så tenker jeg på hvilke alternativer som finnes. Det har jeg gjort før også, jeg skrev om det for en stund siden, men da var det kanskje mest for å overbevise meg selv. Nå ER jeg overbevist, det har liksom satt seg i kroppen, og det tyder på at selv om fysikken ikke har endret seg i veldig stor grad (selv om jeg løper lenger og fortere enn jeg gjorde til å begynne med), så er det noe i hodet mitt som har endret seg når det gjelder å komme i gang med ting. For nå er det rett og slett uaktuelt å gi opp! Jeg er til og med litt lei meg for at jeg ikke kan løpe i dag, kjenner jeg. Så nå må alternativene frem for alvor. Jeg må slutte å bare tenke på det helsestudioet som ligger nedi gata her, jeg må faktisk gå innom der og melde meg inn. De har jo ikke bare tredemøller til bruk på regnværsdager, de har styrkeapparater der også, og de må jeg bruke. Jeg må få sterkere muskler, ikke bare kondis. I tillegg kan jeg gå, jeg kan til og med gå ganske fort.

Uken oppsummert: Skikkelig nedtur fordi jeg ikke kan løpe på en stund, men også skikkelig opptur fordi jeg ikke gir meg av den grunn, for pokker!

 

(Ja, det føles litt sånn, men jeg gir meg ikke!)

Knee pain
Licensed from: Csaba Deli / yayimages.com


 

Det snør, for pokker!

Hører du hva du sier?

Det går fremover, det må jeg si. Ikke kjempefort, men likevel. En stund var det gjennomsnittlig to joggerunder i uka, men nå har det jammen meg vært tre ukentlige turer to uker i strekk. Fremgang, altså. Og formen blir bedre og bedre. Jeg har jo gitt meg selv frem til 8. juli på å liksom varme opp. Fra 8. juli er det ti uker til Ti for Grete, og jeg har funnet et ti ukers program jeg skal følge da.  

Men det å komme meg ut på joggetur er fortsatt ofte en utfordring, jeg skal ikke prøve å pynte på det. Jeg er ikke blitt treningsnarkoman ennå, for å si det sånn. Men det viktigste er likevel at jeg faktisk kommer meg ut, og regelen om at man aldri angrer på en treningsrunde gjelder fortsatt. 

For et par uker siden var jeg på en workshop om indre dialog (ja, yogaen åpner for så mangt). Jeg må si at når man først begynner å høre etter hvordan man snakker med seg selv, så kan det etter hvert gå noen lys opp for en når det gjelder å finne svaret på hvorfor man ikke alltid får gjort de tingene man har lyst til å gjøre, og som man vet gjør en godt. I dag var det for eksempel på hengende håret at jeg kom meg ut, virkelig på hengende håret, det kunne like gjerne ha endt med at jeg droppet det. Min indre dialog i dag når det gjaldt å løpe eller ikke løpe, forløp omtrent sånn:

Cathrine-vil-ikke: Nei, jeg tror jeg dropper det i dag.

Maraton-Cathrine: Du må nok jogge i dag hvis du skal få til tre ganger denne uka. Synd å ikke opprettholde den gode stimen, da.

Cathrine-vil-ikke: Men jeg er så trøtt.

Maraton-Cathrine: Du kan jo sove litt. Du har god tid.

Cathrine-vil-ikke: Ja, det var lurt. Jeg kan unne meg å sove litt, siden jeg jobbet så sent i går kveld.

Cathrine-vil-ikke: Nå har jeg lagt meg nedpå. Men jeg får jo ikke sove?

Maraton-Cathrine: Da er du egentlig ikke så trøtt, da kan du fint jogge.

Cathrine-vil-ikke: Men det har jo snødd.

Maraton-Cathrine: Ja? Du skal jo ikke jogge barbeint.

Cathrine-vil-ikke: Jeg kan ikke jogge når det har snødd. Det blir så merkelig ute når det snør i mai, luften blir rar og lyset blir så fremmed, liksom.

Maraton-Cathrine: Lyset, Cathrine? Ærlig talt!

Cathrine-vil-ikke: Det er ikke min feil at det har snødd! I mai!

Maraton-Cathrine: Nå er du rar. Kom igjen, hvis du får ut finger'n nå, så rekker du det før du må gå til avtalen din.

Cathrine-vil-ikke: Men nå slutter jo alle på skolen.

Maraton-Cathrine: ???

Cathrine-vil-ikke: Da er det så mange som går rundt her, jeg må liksom jogge blant dem.

Maraton-Cathrine: ???

Cathrine-vil-ikke: Ok, da. Jeg går og skifter.

 

Så endte det lykkelig til slutt. Jeg jogget, og hverken lyset eller luften plaget meg nevneverdig. Og det er fortsatt tre dager igjen av denne uken, kan det bli fire joggeturer, tro? Følg med, følg med!

 

Ja, det kan av og til føles litt som dette:

Dialogue
Licensed from: orson / yayimages.com


 

Hurra for yoging!

Jeg har fått meg en ny hobby. Ja, i tillegg til jogging. Ok, da har jeg fått meg to nye hobbyer. Joggingen kan kalles en hobby nå, synes jeg, når jeg tross alt har jogget ca. to ganger i uken i over en måned. Det kvalifiserer foreløpig ikke til maraton, jeg innser det, men det fortjener absolutt hobbystatus.

Den andre hobbyen jeg har fått meg, er yoga. Det har jeg også drevet med opptil flere ganger i uken en god stund, og nå har jeg blitt avhengig. Intet mindre. Avhengig og oppslukt. For det er ikke sånn at jeg bare går på en yogatime en gang eller to i uka, jeg tenker på yoga hele tiden. Litt forelsket i yoga, faktisk. Det er rart med det. Nå vil jeg liksom vite alt om yoga (og mindfulness, det henger også med), og henger rundt yogastudioet så ofte jeg kan.

Jeg er veldig opptatt av jogging også, altså, men mens jogging av og til kan være litt...tja, litt vondt, så er yoga bare godt (og det som ikke er godt med yoga, det skal man ikke gjøre, er det ikke flott?).

Og jeg er nok litt avhengig av å holde på med yoga for å klare å holde på med jogging, i hvert fall nå før jeg får prikket inn i den absolutte knallformen. I løpet av yogatimene er det nemlig alltid litt mindfulness også, og det blir man veldig fokusert av. Så om joggemotivasjonen er litt ullen et par dager, så får en yogatime meg tilbake på sporet, og jeg ser New York i det fjerne igjen.

Jepp, bare ved å skrive om yoga, så kjenner jeg at jeg gleder meg til morgendagens joggetur. Juhuu!

 

(Sånn ser det ut inni hodet mitt for tiden)yoga silhouettes
Licensed from: mtkang / yayimages.com


 

Tiden flyr. Eller?

Tiden går ikke, den kommer

 

Har jogget, ja. Jeg skriver det med en gang, for jeg er ganske fornøyd med meg selv. Jeg har riktignok fortsatt ikke løpt så mye som jeg skulle, men om uken ikke ennå er lang, så er det i hvert fall helg, og jeg rekker nok både en og to turer før helgen er over. Pluss en yogatime, har jeg tenkt.

Det er Hvervenbukta som har vært åsted for de fysiske utskeielsene. Hvervenbukta er så flott at den er en motivasjonsfaktor i seg selv. Når man i tillegg gjør joggingen der til en sosial greie med en god venninne, så er det virkelig ikke vanskelig å gjennomføre en treningsrunde. Tommel opp for jogging, gode samtaler og perler langs Bunnefjorden!

Men det skal sies at det var så vidt det ble noe av i dag. Påskeferien var som tidligere skrevet særdeles avslappende, og en stor del av den gikk med til å sove, slappe av, sove litt til og så slappe av litt igjen. Ferien burde ikke ha vært fullt så lang og saktegående, det skjønte jeg da jeg omsider satte i gang å jobbe igjen. Jeg hadde åpenbart satt av altfor lite tid til jobbing i påsken. Det medførte noen veldig hektiske dager med deadline i blikket og håret til alle kanter, og jeg avlyste (ja, jeg innrømmer det, om enn beskjemmet) først en avtalt joggetur fordi jeg måtte ha noe ferdig. Til alt hell, eller kanskje det heter personlig utvikling, klarte jeg å komme på at selv om jeg tok meg en pause fra jobbingen bare en times tid, ville det faktisk ikke hindre meg i å rekke deadline. Det er jo som regel ikke akkurat den timen som er problemet, var min konklusjon etter hvert, det er den stramme følelsen av stress og forpliktelse som får en til å tro at man har så fryktelig dårlig tid.

Det sitter i hodet, med andre ord. Eller i magen, for den saks skyld, følelsene kan være mer påtrengende der enn i hodet. Hvis man litt oftere trekker pusten dypt tre ganger, tar et skritt tilbake og får et overblikk over hvor mye tid man faktisk har til rådighet, kan man få seg en hyggelig overraskelse. «Tid er ikke noe som går, det er noe som kommer», hørte jeg av og til fra en klok mann jeg kjente. (Jeg tror ikke han hadde funnet det på selv, altså, men han var klok nok til å ta det med seg). Hvis man tenker litt over det sitatet når man føler at man må rekke "alt" på veldig kort tid, så kan man få et litt annet, mindre stressfokusert perspektiv på både det ene og det andre. God helg!

clock
Licensed from: cookelma / yayimages.com


 

Mens vi venter på Eureka

Nå skjer det!

Jepp, påsken er snart over, og jeg har tilbrakt masse tid med å ikke gå på ski, ikke traske gatelangs i en lun og vårlig storby og ikke jogget i skogen (eller noe annet sted). Men jeg har slappet av, det er sikkert og visst. Jeg har vært på spa noen dager med familien, og selv om jeg ikke har løpt, så har jeg både svømt og gått en lang tur. Det var så avslappende at da vi kom hjem, måtte jeg jammen meg legge meg ned og slappe av en god stund til. Så avslappet er det sjelden jeg er, og det er litt synd, for det var veldig deilig.

Men altså: Nå skjer det!

Nå er det tid for betydelig skjerping. Jeg er ikke i nærheten av å nå målet akkurat nå, verken «Ti for Grete» eller New York Marathon. Det er like greit å innrømme det: Det har blitt altfor lite løping (og den siste uken: altfor mye påskegodt). Men jeg er ikke tilhenger av at ting ikke blir noe av, så nå skal jeg sette absolutt alle kluter til, og vise hva jeg er god for. Nå kan ikke skjerpingen utsettes lenger, for man trenger faktisk en viss tid på å komme i form til løp. Jeg har jo tenkt til å løpe, ikke gå. Jeg skal løpe hele veien, det er det som er målet.

Når det gjelder min «forskning» (på et absolutt amatørmessig plan) på fenomenet «hvorfor kommer vi ikke i gang med de tingene vi gjerne vil, og som vi vet gjør oss godt», så har jeg fortsatt ikke kommet til noen konklusjon. Det er fortsatt et stort mysterium. Det hadde jo passet å løse det nå i disse påskemysterietider, men hvor avslappet jeg enn ble, så dukket det ikke opp noen klargjørende tanker om det store spørsmålet. Så jeg tenker videre, løper i vei, for pokker, og satser på et frigjørende «Eureka!» i løpet av våren.

Nå blir det alvor!

 

(De fleste er godt og vel ferdig med jakten på påskegodt nå, men nyt resten av påsken!)

Chocolate easter bunny
Licensed from: iwka / yayimages.com


 

Status: Helt grei

Pokker heller, jeg løper så lenge jeg kan!

 

Det er nå tre uker siden jeg satte i gang prosjekt «New York Marathon 2018», og status pr. i dag må kunne beskrives som «helt grei». Jeg har gjennomsnittlig jogget 1,66 ganger pr. uke. Det er altfor lite i forhold til målet, som var 4 ganger i uka, men 1,66 er i hvert fall mye bedre enn 0.

Jeg var veldig motivert til å begynne med, så dalte det litt, og så fikk jeg vondt i kneet og sto i fare for å bli fullstendig demotivert. Nå er jeg motivert igjen, etter å ha kommet på forskjellige lure tiltak. Det ene tiltaket jeg kom på, var å melde meg inn på et treningsstudio nedi gata, slik at jeg både kunne trene styrke og løpe på tredemølle når været er dårlig. Dette tiltaket er ikke gjennomført enda. Det ble så fint vær, og kneet mitt ble så bra, og det ene med det andre (les: hverdagslige overraskelser), så jeg fikk ikke gjort det. Men jeg har også funnet andre lure motivasjonstiltak, som faktisk er gjennomført, og i dag har jeg vært og løpt igjen i Hvervenbukta. Ett av dagens tiltak for å få tilbake motivasjonen var å droppe den entusiastiske app-damen som krever at jeg skal spurte i tide og utide. Jeg er ikke i form til å spurte, det blir utide uansett når hun sier det. Jeg blir bare uvel og sur, og det bygger absolutt ikke opp løpegleden. Så jeg tenkte «pokker heller, nå løper jeg bare så lenge jeg kan, og går litt når jeg blir veldig sliten». I dag løp jeg 4 km nesten uten å gå, og det må være greit. Jeg skal gjøre det sånn frem til 1. juli. Da er det 10 uker igjen til «Ti for Grete», og da setter jeg i gang med et 10 ukers treningsprogram rettet inn mot løp på 10 km.

En annen ting jeg gjorde før jeg løp i dag, var å lage en helt ny spilleliste. Det var veldig forfriskende! Dette tiltaket var det helt tilfeldig at jeg kom på. Jeg har nemlig fått ny telefon. Det er lenge siden sist jeg fikk ny telefon, og jeg koste meg veldig med å trykke på de fine, nye knappene, og legge inn ting og tang som må inn på en telefon. Jeg kan bli helt oppslukt av sånne nye greier, og det brer seg en følelse av grenseløst velvære mens jeg ordner alle lister og apper. Jeg skal gå løs på lydene også, det er jo det morsomste. (Har spart det beste til slutt). På Spotify gikk det imidlertid ikke helt etter planen ved første forsøk, og alt jeg hadde lagret der var borte. Jeg begynte derfor å legge inn en ny joggeliste. Jeg skjønte til slutt hva jeg hadde gjort feil, og fikk inn alt det gamle, men da hadde jeg allerede skjønt at ny spilleliste var tingen, så ja, jeg laget en helt ny til dagens joggetur.

Ganske enkle grep, altså, for å få opp motivasjonen. Ny måte å jogge på, og ny musikk. Gleder meg til ny tur i morgen.

(Mye liv, men ikke så mye røre, i Hvervenbukta i dag. De fleste satt stille. Makan!)









 

 

Slutt å slutte!

Jeg våger å påstå at slutting er løpingens verste fiende.

Det er lite å melde fra joggefronten, dessverre. Det skyldes i utgangspunktet ikke manglende motivasjon, men et kne som først i dag kjennes ut som det er litt bedre. Og nå må jeg jobbe med meg selv for ikke å sakke akterut.

Dette har nemlig skjedd mange ganger før. Ikke akkurat med kneet, men at jeg har kommet i gang med trening etter å ha gått lenge og samlet mot og motivasjon, og så skjer det noe som gjør at det stopper opp. Jeg blir forkjølet, får omgangssyke (bank i bordet) eller får vondt i en ankel eller ja, et kne. Da gir jeg meg, også kommer jeg ikke i gang igjen etter at jeg har blitt frisk.

Jeg har en tendens til å tolke ting som skjer som tegn på noe. Det er greit nok i seg selv, problemet er at når det gjelder trening, så har jeg hatt en vane med å tolke ting som tegn på at jeg skal slutte med det jeg er i gang med, og la være å gjennomføre det jeg har planlagt. «Vondt i halsen? Synd, skjebnen ville visst ikke at jeg skulle trene bort 10 kg til 17. mai likevel». «Vondt i kneet? Æsj, det var visst ikke meningen at jeg skulle løpe New York Marathon i 2018 likevel». Nå mener jeg ikke at man skal rase ut på joggetur etter å ha kastet opp en hel natt. Kroppen må få summe seg litt, og da må man slutte med treningen noen dager. Det som blir feil, er når man etter å ha fått orden på ymse kroppsdeler igjen, fortsetter å slutte! For det er helt unødvendig. Det som skjer, skaden eller sykdommen som oppstår, er ikke et tegn på at du skal slutte med noe for godt, det kan være tegn på noe helt annet. Hvis man for eksempel må ta en pause i løpingen på grunn av et vondt kne, så er det kanskje heller et tegn på at man skal utvide treningen til å gjelde styrke også? Jeg har i hvert fall valgt å tolke det dit hen denne gangen, og skal derfor gå ned på et treningsstudio i nærheten i morgen og melde meg inn. Da trenger jeg ikke å tenke på vær og føreforhold når det gjelder løpingen heller, for over tredemøllene regner det aldri.

Det vil faktisk si at jeg har umyndiggjort to gigantiske unnskyldninger for ikke å trene kontinuerlig, nemlig vær og vondter. Ganske fornøyd med det.

(Jepp, fra og med i morgen blir dette også en del av opplegget)

Kettlebell at crossfit gym with lifting bars
Licensed from: lunamarina / yayimages.com


 

Full av kraft?

 

Hvordan føler toppidrettsutøvere seg når (hvis?) de ligger henslengt på sofaen?

 

Uken startet så bra, med en flott joggetur rundt Hvervenbukta. Jeg jogget med en venninne, og brukte derfor ikke den appen jeg pleier. I stedet jogget vi i passe tempo til at vi også kunne prate, og i tillegg til at det å prate i seg selv var hyggelig, ble jeg også positivt overrasket over hvor langt jeg klarte å jogge uten å måtte gå. Jeg tar det som fremgang.

Dessverre har jeg et kne som har fått tilbake en gammel, lei uvane med å bli litt stivt og vondt etter at jeg har trent. Det er jo grenseløst irriterende, selvsagt, jeg har jo kommet så godt i gang! Men jeg har behandlet det pent noen dager, og nå kjennes det mye bedre ut. Jeg satser derfor på en løpetur på lørdag, og en på søndag. Da blir det tre denne uka også. Det skal jo helst være fire, men jeg får si meg fornøyd likevel. Raushet er viktig.

Hvis jeg klarer å gjennomføre en maraton, så vil det bety at jeg har kommet i utrolig god form. Og én ting er jo å se veltrent og fin ut, men en annen ting er hva slags fornemmelse man har i kroppen når man er ordentlig sterk og i kjempegod fysisk form. Ofte når jeg ser på sport på tv, fotball, håndball eller skirenn, for eksempel, så tenker jeg på hvordan utøverne har det med seg selv, altså fysisk. Føler de seg som omvandrende kraftstasjoner eller velfylte solcellepaneler? Ikke akkurat der og da, når de peser på for å vinne, men når de går på butikken, for eksempel, eller lager mat. Eller når de sitter og ser på tv. For toppidrettsutøvere ser vel på tv av og til? Det må man gå ut fra. Ligger de da rett ut i sofaen og ser på, sånn som jeg gjør, eller sitter de pent rett opp og ned? Er trangen til å legge seg ned på sofaen like stor når musklene strutter og blodsirkulasjonen fungerer perfekt? Når det ikke ligger noe fett og skvalper rundt innvollene, og man ikke er nødt til å kneppe opp knappen i buksa etter middag?

Jeg lurer veldig på det, hvordan selve følelsen av å være i knallgod form er.  Jeg er nødt til å få kjenne på den følelsen en gang i løpet av livet, og det må bli nå (altså snart). Pokker heller.

Biceps
Licensed from: aleksander1 / yayimages.com


 

Ja, for pokker, jeg løper!

Jepp, det ble tre treningsrunder denne uken (eller forrige uke, da, siden det faktisk er mandag i dag). Jeg er veldig fornøyd med det, selv om jeg egentlig hadde pålagt meg selv fire runder. Jeg kjente på kroppen at det ville bli litt mye, så jeg droppet joggingen på lørdag.

Men i går var jeg ute, og det var så fint! Jeg beæret Hvervenbukta med et besøk (jeg og minst tusen andre), og selv om det var ganske tungt å løpe, så var det langt fra så ubehagelig som sist. Jeg var ikke i nærheten av å hverken kaste opp eller besvime, selv om det ble en del pesing. Og i motsetning til etter forrige løpetur, da jeg trengte to timer med yoga nidra for å komme meg igjen, så var sinnsstemningen min i går omtrent sånn som dette da jeg var ferdig:

 



 


Jeg gikk ganske høyt ut da jeg begynte å blogge, og skrev at jeg skulle skrive litt om hvorfor man ikke kommer i gang med det man har lyst til, i dette tilfellet jogging. Jeg regnet nemlig med at det ville stå tindrende klart for meg når jeg først kom i gang på ordentlig. Det gjør det ikke. Nå når jeg har kommet i gang, er det bare enda mer uforståelig for meg hvorfor det er så vanskelig. For det er jo ikke det! Det tar ikke særlig lang tid før man skjønner at selv om du ikke har kjempelyst til å ta på deg treningstights og joggesko akkurat der og da, så er det én ting som er helt sikkert, og det er at du ikke på noe tidspunkt kommer til å angre på det etterpå, hvis du først kommer deg ut. Det er som når du skal legge deg en veldig sen kveld, du er kjempetrøtt og tenker at «nei, jeg orker ikke å ta av sminken, jeg er så trøtt. Orker ikke å pusse tenner heller.» Men så er det noe i deg som får deg til å gjøre det likevel. (Det er mulig at det med tannpussen gjelder mest for oss som vokste opp med «Tannpussevise», den med at det er flaut å bare kunne tygge graut). Men uansett, du gjør det likevel, og når du våkner dagen etter så angrer du jo ikke på at du gjorde det, gjør du vel? Jeg er sikker på at det aldri har skjedd at noen har våknet og tenkt «pokker heller, hvorfor pusset jeg tenna før jeg la meg i går? Og hvorfor i huleste tok jeg av mascaraen?» Sånn er det med joggingen også, etter min oppfatning. Jeg har aldri angret på en joggetur.

I morgen inntar jeg derfor Hvervenbukta igjen, klar til ny dyst, da sammen med en god venninne. Om trening er fint i seg selv, er trening kombinert med givende samvær virkelig genialt. Ha en fin uke!

(I dag hopper jeg i det, og legger ut egne bilder. Og dette er faktisk meg. Jeg liker sånne skyggebilder, man ser så mye tynnere ut.)





 

 

Jogging + yoga = sant

To ganger hittil denne uka!

Jepp, jeg jogget torsdag ettermiddag, altså i går. Med min «yoga-med-påfølgende-gå-tur» på tirsdag, er jeg oppe i hele to treningsrunder denne uka. Og jeg rekker i hvert fall én til i helgen, kanskje to? Hvis jeg jogger litt tidlig på lørdag, og litt sent på søndag, så kan det gå.

Jeg kunne virkelig ønske at jeg kunne si at det var oppkvikkende og flott å jogge i går, men det kan jeg dessverre ikke. Det var ikke behagelig i det hele tatt, til å begynne med var det rett og slett grusomt. Jeg jogget på asfalt og følte at jeg trampet av gårde, tungpustet og kvalm. Jeg har en app som vanligvis er veldig grei å ha på øret når jeg jogger. En kvikk amerikansk dame sier «you are doing a good job!» og «great start on this workout!» til meg med beundringsverdig entusiasme, og det er jo faktisk hyggelig å høre, selv om jeg vet at hun lyver.

Det som ikke var like greit i går, var at jeg sannsynligvis trykket på feil program i min iver etter å få joggerunden unnagjort. Damen stiller jo visse krav også, hun er ikke bare hyggelig, og etter altfor kort tid, midt i en bølge av sterkt fysisk og psykisk ubehag, brøt stemmen gjennom musikken og forlangte «now 80 procent of maximum speed for 30 seconds!». Hæ? Jeg tenkte at denne damen er langt forut for sin tid, eller i hvert fall langt forut for min tid, for det hun sa betydde spurting i 30 sekunder. Hadde jeg etterkommet den kommandoen, hadde jeg sannsynligvis enten besvimt eller kastet opp. Siden jeg jogget rundt i nabolaget hadde jeg ikke lyst til noen av delene, det ville bare blitt pinlig. Jeg ba henne stille om å dra et visst sted, og gampet videre i samme fart. Når jeg tenker meg om, kan det være at jeg faktisk løp i 80 prosent av maks fart, for maks fart for kroppen min var nok ikke stort raskere enn lett lunting i går.

Til alt hell skulle jeg på yoga igjen i går kveld etter joggingen, og etter nærmere to timer med Johannas og Sunnivas fantastiske yoga nidra, var jeg godt og vel tilbake til meg selv. Det fikk optimismen tilbake, og til tross for tung og motvillig gjennomføring av joggerunden i går, ser jeg frem til nytt forsøk i helgen. Nå blir det fint vær også!

Jeg spanderer på meg et yogabilde i dag, jeg har nemlig skjønt at jogging og yoga er en flott kombinasjon. (Igjen: dette er ikke bilde av meg)

girl doing yoga at sunset
Licensed from: adrenalina / yayimages.com


 


 

Har jo vært der før, da

Jeg er altså i gang med forberedelsene til først «Ti for Grete», og så New York Marathon. Det skulle jo ha vært jogging i dag, men det ble en gåtur i stedet. Jeg gikk fort, og det var rett etter en yogatime hvor jeg faktisk ble litt sliten, så jeg synes det må telle som en god treningsrunde. Litt raus må man være.

Jeg tenker en hel del enten jeg går eller løper, og i dag tenkte jeg på New York. Selv om det er lenge til selve løpet, må jeg faktisk begynne å tenke på hotell og påmelding og sånn, for det er selvsagt vanskelig å få hotellrom i The Big Apple når 35 000 skal være med på løp. Det er jo ikke bare meg. Bestill hotellrom først, tenker jeg, så kommer formen etterpå. Helt av seg selv, kanskje.

Neida, jeg må nok skru opp tempoet ganske kraftig. Målet nå er å løpe fire ganger i uka, det bør jeg klare. Det jeg klare, ellers rekker jeg aldri å komme i form til «Ti for Grete» i september.

Jeg har vært i New York en gang før, i 1987. En stund siden, altså. Vi mellomlandet i New York på vei hjem fra Barbados, og ble der i to-tre dager, så vidt jeg husker. Det var litt urettferdig mot New York, har jeg tenkt i ettertid, for dette var i slutten av november. Mens Barbados var et karibisk paradis med nydelig vær og særdeles eksotiske omgivelser, bød New York på grått, surt vær og hus som var så høye at de var skumle. Jeg ønsket meg bare tilbake til stranda. Det jeg av en eller annen grunn alltid har husket best, er at vi gikk inn i Trump Tower, og syntes at det var veldig stas. Snakk om glitter og gull! Jøss! Jeg lurer veldig på hvordan vi kjente så godt til Donald Trump allerede da, at vi så på tårnet hans som en severdighet. Jeg var 19 år og overhodet ikke generelt interessert i New Yorks eiendomsmoguler, så det er veldig merkelig. Jeg er ikke spesielt opptatt av eiendomsmogulene i New York nå heller, men nå for tiden ville jeg jo vært passe tett i pappen hvis jeg ikke hadde fått med meg Trump. Det må ha vært en av konene hans vi hadde hørt om, sikkert noe saftig sladder.

Uansett, Trumps eiendommer står ikke på må-se-lista i november 2018, gudbedre. Da er det løping som gjelder.

Jeg lar dagens økt telle som en joggedag, for å være litt grei, og da gjenstår det tre denne uka. Det går nok fint, særlig hvis været dreier litt mer i retning Barbados.

(PS: Utfra det jeg har skrevet hittil, så er det vel åpenbart for de fleste at bildet under ikke er av meg, men bare nevner det likevel)

Running
Licensed from: HomeStead Digital / yayimages.com


 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017