Jaggu!

Det må jeg si: Jaggu har jeg ikke trent på ferie!

Det ble riktignok ikke jogging i morgendisen langs en av Kretas endeløse strender grytidlig om morgenen, før nystekt egg og bacon var servert i frokostsalen på hotellet, før verdens søteste vannmelon (nemlig den greske) var skåret opp, og før de aller friskeste feriegjestene hadde kommet seg ut av slåbrokene og ned til vannet. (Det var omtrent sånn det så ut i hodet mitt før vi dro). For det jeg trodde var en endeløs strand rett nedenfor hotellet (det skulle være to minutter å gå til stranda), viste seg å være mer en slags kulp med ca. 5 meters strandlinje. Det som sto på nettet var altså ikke løgn, det er jo en slags strand der, det var bare jeg som hadde lagt litt mer i det enn realiteten tilsa. Jeg så meg nok litt blind på selve hotellet da jeg drev og bestilte, for det så utrolig flott ut (og hotellet svarer til forventningene, for all del!), og tok det for gitt at stranda sto i stil. Det gjorde den altså ikke helt. Det er riktignok en lang, kjempefin strand her også, den ligger bare et stykke lenger bort, for langt bort til at jeg orker å jogge bort til den, for så å løpe på den, for å så å jogge tilbake til hotellet. Dessuten er det en svært trafikkert vei å jogge langs, og siden grekerne har et litt annet forhold til fart og trafikkregler enn jeg er vant til hjemmefra, så ble strandjoggingen skrinlagt ganske fort.

Men vi fant råd likevel, og legg merke til formuleringen «vi». For før jeg visste ordet av det, fikk jeg jaggu (sterke ord må til) inspirert mannen min til å være med og trene!! Ja, dette fortjener to utropstegn, for det så jeg virkelig ikke komme. Men det gjorde det altså, så vi har vært ute, riktignok ikke i morgendis, men i morgenhete, og løpt. Verken veien eller stranden egnet seg som sagt spesielt godt, men rett nedenfor hotellet er det en ganske lang trapp, og den løp vi opp (og gikk ned) helt til vi ble så svette og slitne at vi måtte gi oss. Jeg skulle gjerne ha holdt på litt lenger enn vi gjorde, men jeg begikk den megatabben å ikke drikke vann før vi startet treningsøkten. Jeg måtte derfor gi meg fordi jeg rett og slett ble uvel, men vi fikk en god treningsøkt ut av det likevel.

Jeg anser meg nå som en fullverdig jogger, intet mindre. Jeg har jogget PÅ FERIE, og ikke nok med det: Bare et par uker før ferien ble jeg endelig bra etter nesten tre ukers forkjølelse med feber og alt, og så fort jeg var frisk, bar det rett utpå løpetur. Uten opphold for å bygge opp motivasjonen igjen, og det har aldri skjedd før. Og ja, jeg løper. Gåingen er et tilbakelagt stadium, for kneet er ganske bra igjen. Satser på at det forblir sånn. Har også meldt meg inn på det treningsstudioet jeg nå har nevnt kjedsommelig mange ganger, og begynner med styrke så fort jeg kommer hjem.

Nå er det god natt her fra Kreta, må lade opp til nye trappeløp i morgen tidlig!

Først trappeløp, så slaraffenliv:

                                                          



 





 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Cathrine Engebret

Cathrine Engebret

49, Oslo

Jeg er 48 år, er gift og har to jenter. Bor på Nordstrand i Oslo, og jobber frilans som audiovisuell oversetter og journalist. Gleder meg stort til å komme i form til å løpe maraton i New York i 2018.

Kategorier

Arkiv

hits